«Vi har alle våre oppfatninger av hundefolk og kattefolk. Selv foretrekker jeg fjellfolk»

Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

MeningerPå 60-tallet, og sikkert lenge før det, valfartet folk til Høglivatnet for å bade og sole seg, innsmurt med vaselin og spenefett, og thermos i sekken. De færreste hadde bil og anså Øyfjellet som et yndet turmål – det var visstnok helt normalt å ta turen rett etter nattskift på en av byens fabrikker. Og vinterstid dristet noen våghalser seg til å kjøre ned Øyfjellet på ski. Lite ante de at byen under fjellet et halvt århundre senere skulle friste med attraksjoner som sherpasti, Via Ferrata og Zip Line – og to tanker lenger fram klatrepark, kabelferje, gondolbane og «vaffelbu» med panoramautsikt på toppen. I mellomtiden okket og stønnet vefsningene seg over skyggeland, steinras og sola som aldri kom fram. Så begynte folk å bruke fjellet igjen. Vi snakker toppturer, truger, Fjelltrim og Sommertrim. Og Trongskaringen som før var et skjellsord, har fått ei storstue oppkalt etter seg. Hva var det egentlig som skjedde?

Sigvald «Optikus» Johnsen foreviget en skitur på Øyfjellet allerede i 1934. Robåt over Vefsna, opp skaret med treski og vadmel, og på Øyfjellvarden 818 meter over havet var folk like mange og like blide som under Top of The Mountain i fjor. De kjørte ned fjellsiden til tjue i stil og i Vikdalen ventet bålkaffe før følget ble transportert i båt tilbake til Mosjøen. Det var glansdagene sine, det. Nå tyder alt på at Øyfjellet har fått sin renessanse. I oktober 2016 skrev vi om ei prosjektgruppe med Foreningen til Mosjøens Forskjønnelse Bjørnar Nyland i spissen, som ville lage sherpasti opp Trongskaret og videre til varden. De hadde definitivt troa, og allerede i 2017 var både finansieringen, i hvert fall deler av den, og sherpaene på plass. Trappa har passert tusen trinn, i juni var det 4.113 som tok turen, og bedre skal det bli. Samtidig har to driftige damer i Naturlige Helgeland, og deres samarbeidspartnere, gitt bånn gass for både klatresti og luftige svev over Vefsna. Med noen unntak applauderes initiativ, skapertrang og gjennomføringsevne med hurrarop og optimisme. Supplert med laksefiske, samt kajakk & rafting fire mil lenger sør, må vi kunne si at Vefsn leverer. Nå får vi håpe resten av næringslivet kommer diltende etter om ikke altfor lenge. En potensiell teller på torget vil neppe forslitte seg – her trengs aktivitet. Sjøgata har skjønt det allerede, med åtte-ni kafeer, restauranter og puber. Og de aller fleste har en lokal profil.

Hva er det som får folk til fjells? Mental hygiene, ifølge en rødsprengt dame jeg møtte på tur her om dagen. Hun hadde indre motivasjon og folket fullt av feriefolk. Da hjelper det å få opp pulsen – i friluft. Og for deg som vil sende ut et aldri så lite singel-signal, er det bare å tre på seg ei grønn lue når du stikker ut med kart og kompass. Vipps, så er fjellflørten i boks, og alle turhjerter gleder seg. Vi har alle våre oppfatninger av hundefolk og kattefolk. Selv foretrekker jeg fjellfolk. Inkluderende, rause og fulle av topptur-tips. Dessuten hilser de på hverandre når de møtes utenfor allfarvei, kjenninger eller ei. Sånt opplever Ola Nordmann kun ett annet sted; i Syden. Det fine med fjellet er at det er plass til alle. Noen foretrekker nasjonalparker, andre følger turistforeningens ruter eller melder seg på guidede fellesturer. Og de som synes Helgelandstrappa blir for folksom og ziplineren for dyr, kan jo bare gå omveien via Øydalen eller hekte på campingvogna og legge Norgesferien til et sted det er billigere (sparer visstnok en 50-lapp i Kollensvevet Zipline). Et annet alternativ er å droppe søndagsturen, og heller kose seg med misnøyen fra sofaen. Til alle dere andre; god tur til fjells!

Artikkeltags