«Kanskje vi alle har en liten Trump i oss. En liten, oransje kjiping som er redd for uvante ting og forandringer»

Av
Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

MeningerHver morgen stiger den over horisonten i vest. Om du stirrer rett på den kan du skade øynene dine. Gigantisk, oransje og potensielt helsefarlig. Det er selvbildet til Donald Trump.

Altså, jeg vil ikke være ufin. Dersom jeg hadde vært på en ferietur i USA og snublet over en narsissistisk sjåvinist som er oransje av selvbruningskrem, hadde jeg ikke blitt overrasket. Men jeg er fortsatt rimelig paff over at en slik person faktisk ble valgt til president.

Det er skremmende at så mange amerikanere mener at det er helt ok å ha en realitystjerne som sin leder. Til sammenlikning er det vel enda mer usannsynlig at noe liknende skjer i Norge, men jeg må innrømme at det faktisk hadde vært litt interessant å se hvordan Petter Pilgaard hadde håndtert oljefondet.

Men for å komme tilbake til poenget. Donald Trump. Og Mosjøen. Ikke at de to tingene har så mye felles i utgangspunktet. Egoet til Trump er vel stort nok til å skvise hele Nord-Norge ned i Atlanterhavet. Men jeg har innsett at det finnes en rekke lokale utstikkere av Trump.

Og nei, heldigvis fylles ikke Vefsn opp av brautende, oransje klyser som griper damer både her og der. Men en annen av Trumps særegenheter går igjen støtt og stadig. Og det irriterer meg på lik linje med et myggstikk som aldri slutter å klø. Sure oppgulp, negativitet og bedrevitenhet på sosiale medier. Ikke «den treige vefsningen», men «den sure vefsningen».

«Konsert no igjæn? No får dæ av nok, dæ e alt førr mykje bråk her»

«Ein ny butikk? Dæ bi ailler å gå bra»

«Trappæ opp fjellet? Tåpent, dæ ødelegg jo bære turen»

Praktisk talt hver gang det skjer noe i Mosjøen, skal noen hoste opp noe negativt på nettet. Ofte er det ikke snakk om å komme med noen alternative meninger eller bidra i en debatt på noe vis, det skal bare kjeftes og smelles fordi «sur vefsning» enten vet bedre selv, eller bare generelt misliker det han/hun klager på. Rett og slett det jeg kaller privat Trumpisme, umiddelbare, negative reaksjoner på noe som må utbasuneres så kjapt som mulig til flest mulig mennesker.

Men rett skal være rett. Ting var verre før. Langt verre. For noen år siden hadde jeg rett og slett lyst til å flytte fordi jeg var redd for at de negative kreftene skulle oversvømme byen totalt. Men noe har skjedd. Nå er det tvert imot en fantastisk positivitet som preger bybildet. Øyfjellet sperrer ikke lengre bare for ettermiddagssolen, det byr på sherpasti, via ferrata, zipliner og en fantastisk konsertarena! Flere gründere og nyetableringer bidrar til en spennende utvikling, og snart har vi jaggu en egen bystrand.

Vefsning-Trumpene er likevel ikke helt borte. De stikker hodet sitt fram og kommer med stikk både her og der. Men de er lettere å overse når det er så mye positivitet ellers. Og jeg skal være den første til å innrømme at jeg slenger stein i glasshus ved å klage på at andre klager. Men til syvende og sist tror jeg kanskje vi alle har en liten Trump i oss. En liten, oransje kjiping som er redd for uvante ting og forandringer. Det er bare det at vår indre Trump er litt større hos noen enn den er hos andre.

Kanskje vi alle har godt av å være bitte litt Trump? Så lenge vi klarer å begrense oss? Det er greit å være litt skeptisk. Litt brautende. Litt egoistiske. Så lenge vi toner ned de umiddelbare, negative oppstøtene man kan få lyst til å bjeffe ut i tide og utide?

Jeg skal utfordre min indre Trump i helga ved å prøve noe helt nytt. Noe som skremmer meg. Noe jeg er uvant med og som jeg derfor som regel latterliggjør. Jeg skal spise vegetarlasagne til middag. Jeg er helt sikker på at dette blir en forferdelig opplevelse og at jeg kommer til å hige etter kjøtt. Men jeg skal holde negativiteten inni meg, og på sosiale medier skal jeg kun dele de positive tankene.

Så da hører dere vel ikke fra meg før på mandag da.

Artikkeltags