«At noen av landets rikeste står oppført med null i inntekt er en skamplett på skattesystemet vi holder oss med, og den såkalte nordiske velferdsmodellen»

DEL

God HelgTirsdagens offentliggjøring av fjorårets skattetall markerer slutten på høstens milepæler. Da har de aller ivrigste tygd på konsekvensene av statsbudsjett i en måned eller så, mens andre har balt med valgets etterdønninger, og den omfattende kabalen som må legges for at millimeterjustisen skal skje fyllest. Atter andre, kanskje de frimodigste, inkluderer også elgjakta, blant «dei faste postane» som de sa i NRK i riktig gamle dager. De om det.

Det er knapt noen overdrivelse å fastslå at det er den siste milepælen, altså skattelikninga, som vekker størst interesse. Dette er den eneste dagen i året hvor landets rikeste samles på ett brett. Her er de alle sammen – fra helt vanlige rikinger til folk som er så rike vi helt vanlige har problemer med å lese tallene som står bak navnene deres i den såkalte likningsprotokollen. Ett tall forstår imidlertid alle, og det er tallet 0. At noen av landets rikeste står oppført med null i inntekt er en skamplett på skattesystemet vi holder oss med, og den såkalte nordiske velferdsmodellen.

I august i år var det over 100 000 fattige barn i Norge. 105.538 unger, for å være helt nøyaktig levde da under lavinntektsgrensa. Problemet er både at de finnes, og at det blir stadig flere av dem i et land som renner over av penger. Det aller verste er imidlertid at politikerne ikke evner, eller enda verre, ikke bryr seg, om å løse problemet og å bidra til å gi alle unger i dette landet anstendige oppvekstvilkår. Vi har faktisk råd til det. I godt mon.

Det er vel unødvendig å påpeke at radio og fjernsyn gasset seg i skattetallene tirsdag. Med søkelys på den rikeste, den nest rikeste, rikeste kvinne, rikeste sunnmøring og gud vet hva. Hele dagen holdt de det gående. Med ett unntak, nemlig NRK P2. I samfunnsprogrammet Ekko fortalte ikke Malin om eventyrlig rikdom, men om sin oppvekst som fattig. Hun fortalte hvordan det var ikke å bli invitert i bursdager og hvordan det var å bli holdt utenfor vennegjengen fordi hun ikke hadde de riktige klærne og knapt lommepenger å rutte med.

Malin la ikke bånd på seg. Hun fortalte hvordan en oppvekst i en kommunal leilighet, i et kaos av rot, artet seg, og hvordan faren forsøkte å skjerme henne fra det ubehagelige faktum om at de var dønn fattige. «Pappa sa alltid at vi ikke er fattig så lenge vi har melk og brød på bordet», fortalte Malin oppriktig i intervjuet om sin egen barndom.

Vi skulle hatt flere som Malin. Unge, reflekterte røster som kunne fortalt om hvordan det er å vokse opp i kaos, hvordan det er å bli holdt utenfor og hvordan mangel på penger setter en stopper for det meste. Og så trenger vi at det på neste års likning står null bak navnene til stadig flere. Både vanlige rikinger og superrikinger. Det skylder vi Malin og ytterligere 105.537 fattige barn i dette landet. Ærlig talt.


Artikkeltags