«Jeg eier ikke skam»

DEL

Jeg eier ikke kjøttskam. Jeg spiser Gildes produkter i mange varianter og jeg nyter det. Og jeg stoler på at den norske bonden ivaretar dyras velferd på beste vis. Jeg eier ikke flyskam. Nå er det lenge siden jeg benyttet meg av fly. Da var det i forbindelse med jobb og fly var eneste mulighet for å komme seg fram og tilbake og samtidig nå både møter og jobb. Og neste gang jeg vinner skikkelig på Lotto skal jeg ta meg en sydentur. Den gleder jeg meg til helt uten å kjenne noen form for skamfølelse.

Når jeg skal på jobb må jeg bruke bil, og den går på bensin. Der jeg bor er det særdeles dårlig busstilbud og dagens ruter stemmer overhodet ikke med min arbeidstid. Derfor kjører jeg bil uten skam. Det hender sågar jeg tar meg en kjøretur til venner og bekjente helt uten å skamme meg. Jeg føler heller ikke skam når jeg ber om å få en plastpose i butikken. Vi skal liksom føle skam over det meste, men et paradoks i all denne skammen er at ingen har lansert «kles-skam». I sommer ble det nemlig kjent at klesindustrien står for større utslipp enn all verdens fly og skip. Moteindustrien alene produserer 20 prosent av verdens avfallsvann. Merkelig at nesten ingen snakker om dette.

Men egentlig er jeg ganske lei av at vi skal føle skam over så mye i dagens Norge. Selvsagt har jeg gjort mange dumme ting opp gjennom årene, ting jeg angrer på eller rødmer av bare ved å tenke på. Men skam hjelper lite i slike tilfeller.

Og det er ting å skjemmes over, uten at det skal linkes til en generell skam. En grunn til gremmes over er at Unge Venstre på flere skoler ble nektet å drive valgkamp eller delta i skoledebatten fordi de møtte opp med valgkampmateriell som tok til ordet for legalisering av cannabis. I flere fylker ble det advart mot å la abortspørsmålet og kvinners rett til å bestemme over egen kropp bli en del av skoledebatten. I enkelte debatter ble sågar debattantene resolutt stoppet av møteleder da de prøvde å ta dette opp. Et argument for at dette var riktig var at man måtte skjerme representanter fra KrFU. Uansett hvilke argumenter som er brukt i disse to eksemplene, må jeg innrømme at jeg er i nærheten av å skjemmes. I så fall kunne man si at det var snakk om demokrati-skam. Hva slags demokrati er det vi utvikler hvis vi tillater innskrenking av retten til å debattere temaer som er dagsaktuelle for mange?

Denne uken var det ingen fra den sittende regjeringen som ville ta turen til Norges viktigste nyhets- og debattprogram, Dagsnytt 18 på P2, for å snakke om Sylvi Listhaugs utspill om at hverdagen i Norge blir lettere hvis vi ikke tar imot båtflyktninger, eller Siv Jensens relansering av fenomenet islamifisering. Uten å ta standpunkt i disse to sakene mener jeg det er moralsk forkastelig at ingen vil stille opp å diskutere disse utspillene. Det er på grensen til udemokratisk og er med å underbygge politikerforakt og snikfordumming. For ikke å si demokrati-skam.

Artikkeltags