«Av alle tre byene Mo, Mosjøen og Sandnessjøen, så er det Sandnessjøen som har mest å frykte, og alt å miste»

DEL

God helgVinteren på Helgeland har virket usedvanlig lang i år. Ikke nødvendigvis bare av is, snø og frost. Men en kulde. En kulde som jeg kjenner brer seg helt oppe i nakken. Og hvordan kan jeg skrive det, når jeg denne maidagen, ut fra kontorvinduene ser sola skinne over kongeblått hav, mens den siste snøen klamrer seg fast på toppen av Dønnamannen.

Sandnessjøen er regionssenteret på kysten av Helgeland. Det er hit øyfolket reiser, når de skal til tannlegen, eller til sykehuset. Kanskje skal de møte en gammel venninne, eller kanskje går de på skole. Mange jobber også i Sandnessjøen, og pendler hjem til Herøy, Dønna eller Leirfjord. Regionssenteret slik vi har kjent det, og slik vi kjenner det, risikerer å bli en skygge av seg selv.

For det er alvorlig de siste nyhetene om nedlegging av Høgskoletilbudet på Nesna. Om trafikkontoret som skal flyttes, og at Mattilsynet og tingretten kanskje skal sentraliseres. Midt oppe i alle disse nyhetene foregår det en kamp for å beholde sykehuset. Dersom Sandnessjøen mister alle disse arbeidsplassene, så vil det være dramatisk.

Det vil være lett å si, at dette er å male fanden på døra litt for tidlig. Samtidig er det bare å konstatere, at av alle tre byene Mo, Mosjøen og Sandnessjøen, så er det Sandnessjøen som har mest å frykte, og alt å miste. Konsekvensene vil bli dramatiske innenfor næringsliv, skolestruktur og barnehagetilbud. Arbeidsledigheten vil stige, og de sosiale ulikhetene vil øke. Sandnessjøen vil neppe kunne overleve som regionssenter. Knapt nok som by, og det er skremmende konsekvenser å tenke på.

Men før det er det lokalvalg. I Alstahaug var valgdeltakelsen ved forrige valg om lag 50 prosent. Det er tall vi ikke kan leve med. I forbindelse med sykehusprosessen, ser vi imidlertid at flere engasjerer seg. Barnefamilier, ungdommer og voksne. Alle ønsker de å bidra slik at også framtidens innbyggere skal få oppleve den kystbyen Sandnessjøen er i dag. Håpet er at det økte engasjementet rundt sykehus, også lokker folk til urnene i september.

Det er mange som fortjener heder og ære. I bresjen står John Andre Selnes, og Hanne Benedikte Wiig. Sammen har de skapt et vanvittig engasjementet. Og de er ikke alene. Det er mange der ute, og alle er like viktige. Til dere andre. Vis engasjement. Vis at dere bryr dere, både i sykehussaken, og i det kommende lokalvalget. Sammen er vi sterkere!

Artikkeltags