Jeg var fortsatt som et spørsmålstegn der jeg sto med en rosa skittentøykurv i hardplast

DEL

God Helg (iSandnessjøen) Denne uka var jeg på butikken for å kjøpe batteri. Du vet sånne AA og AAA som trengs i kubbelysene mine. Selv om det tok sin tid før høsten kom, så er den her, og i høstmørket er det koselig med litt blafrende stearinlys. Jeg bruker sånne kubbelys som går på batteri. De har timer, slik at de slår seg på selv om kveldene, og slår seg selv av etter seks timer. Så gjentas prosessen. Det er ekstremt lettvint, og de ser helt ekte ut.

Før brukte jeg vanlige kubbelys. Men etter at den ene katten hoppet opp på stuebordet, og omgående ble til en levende fakkel, så har jeg sluttet med levende lys. Katten Louis, sluknet like fort som han fikk pelsen i fyr. Datteren min hylte så høyt at han hoppet enda en meter opp, før han landet på gulvet, og da var brannen var slukket. Lukta av brent pels derimot, den hang ved en stund.

Batterier ja. Det er ikke akkurat miljøvennlig. Jeg prøver å være det, så selv om batterilys ikke er optimalt, så leverer jeg dem i hvert fall til gjenvinning. Det som virkelig irriterer meg er plasten. De batteriene jeg kjøpte lå i en blank eske av hardplast med 50+ batterier. Da jeg kom hjem oppdaget jeg at det var plast utenpå esken. Og jeg fjernet den. Åpnet så esken av plast, og der lå batteriene. Innpakket i plast. Det måtte altså tre innpakninger med plast før de så seg fornøyde nok til å sende dem til butikken. Det er det samme hos dagligvarebutikkene. Kålrabi, paprika, agurk. Innpakket i plast. Hvorfor? Det var jo ikke plast på dem der de kom fra.

Jeg kan ikke redde verden, så mye vet jeg. Men når jeg ser videoer med elver av plast og søppel som pøses rett ut i havet, så blir jeg bekymret. Fisk, fugl og hval, som dør med magene fulle av plast. Det er for stort for meg, men jeg kan i hvert fall gjøre mitt. Derfor ble jeg så overrasket da jeg kom til den lokale renovasjonstippen, og lette etter konteineren for hardplast.

– Nei, den har vi ikke mer. Vi fikk inn så mye at vi rakk ikke å ta unna, sa mannen til meg. Jeg var fortsatt som et spørsmålstegn der jeg sto med en rosa skittentøykurv i hardplast. – Men hvor skal jeg gjøre av denne?

– Kast den i restavfallet, så blir den brent sammen med det, sa han, og da ble det sånn.

Jeg nevnte denne episoden til en kjenning, og han sa at han fryktet at brenning av søppel ikke var hans største frykt. – Jeg er redd for at mye søppel kjøres utenlands, og så dumpes i havet.

Og der var hodet mitt tilbake til plastelvene med søppel som renner i det uendelige ut i havet. Om han har rett eller ikke. Det er en forferdelig tanke. Jeg håper bare ikke vi våkner for sent. God helg

Artikkeltags