Rødrustne maidager

Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

Meninger«Nede på Hjørnet sat Ellen, ei av tre; det var møt' i Unge Høgre men ingen vill' va med. «Vi ska' kje tenk på skulen på ei stønn; våren nittitre ska' vi lev og ha fun!» «Ja, la oss ta på dressen», sa Hege hektisk raud, «anna må jo vente til mai er daud».

Sitatet er hentet fra «Nede på hjørnet – til 3B» signert undertegnedes norsklærer noen tiår tilbake. Visst var det «fun». Albumet fra russetida (takk Gud for at ikke Instagram var en del av den) dokumenterer alt fra daabsattest og grisefest til russeslæpp og 17. mai-tog. Lokalavisen lå ikke på latsida heller, både studieturen til London, «demonstrasjonen» for å få skidagen tilbake, årets første dukkert i iskalde Vefsna, utmerkelsen Årets æresruss til Frelsesarmeen, russerevyen «Watch & Go», dagen derpå-prat med revysjefen og stjerneeleven med ni seksere på vitnemålet fikk spalteplass. Russepresidenten var av det ubeskjedne slaget, og overbeviste forsamlingen om at han var rett mann for oppgaven med de bevingede ord «Etter fleire år mæ pinglepresidentæ e dæ på sin plass mæ ei forandring! Vi træng ein ledar meir kraftfull og majestetisk enn person Hitler, ein ledar meir klokar og barmhjertiar ein Roosevelt og Churchill ... Dåkker træng og fortjen ein ledar som kan hæv Rødrussen høgar enn den allerede e, dæ bi vanskelig, mæn dokk kan gjær dæ mæ å stem på me!». Og sånn ble det.

Knuter i russelua var et must. Fra uskyldige 1 døgn uten søvn og ringruta i pysjamas til mer rampete innskudd på 10 øre maskert med vannpistol og «Ricarunden» splitter naken i bil en lørdagskveld. Den som utførte minst 30 knuter, eventuelt tre av den mer krevende typen, ble eminent eliteruss. Fladskeposten presenterte, da som nå, den røde hordes trivialiteter. Søte smil skjulte både skulking, fandenivoldskhet og fylleangst. Men det er åpenbare forskjeller. Ett eksempel er bekledningen. Unisex rødrussedrakter og luer på snei skvises til fordel for figurnære selebukser, hettegenser og gulluggs. Og portrettene som samlet sett endte oppi glass og ramme på skolen, har blitt erstattet med halvdårlige selfies. Hovedstadens russebusser i hundretusenkronersklassen er fortsatt fjernt for russen her hjemme, men rølpete busser, campingvogner og telt har gjort sitt inntog.

Selv er jeg så heldig å ha en russ i huset, og kan ikke annet enn å glede meg over samholdet og opplevelsene som maidagene fører med seg. Noen lar seg likevel irritere av russesprell og hardcore festing. Kanskje bunner stønningen i misunnelse eller erkjennelsen av at frihetsfølelsen og det ungdommelig overmotet for lengst er passé. Så lenge russen – rød eller blå – oppfører seg realt, inkluderer alle – med eller uten shot – og rydder opp etter seg er de feiringen av 13 års skolegang vel unnt. Livet har nok av hverdager å by på, og det er ingen grunn til å forby festivitasen. Eksamen klirrer garantert i bakhodet til de aller fleste. Siden venter kanskje et friår, studier eller militæret. Og når lærernes gullkorn har blitt fjern fortid, er det plutselig duket for reunion. Kanskje har klassens klovn blitt voksen, atleten fått mage og den du dagdrømte om er ikke lenger fullt så kjekk. Uansett er det godt å mimre over de dagene og nettene i mai, selv om de framstår aldri så rustne.

«Nede på Hjørnet sat klasse 3B. Russefesten starta og alle vill ' va' med! Midt under festen sa nokre sjeler kry: «Vi skal ikkje drikke, vi vil ikkje spy!». Og russen han gapa; var det rev'lusjon? Men sjelene, det svarte: «Vi er russ så god som no'n».

Artikkeltags