«I stedet for storstilte planer om gondolfart til toppen bør det arbeides for å få Øyfjellet sertifisert som Norges første folkehelsefjell»

DEL

GOD HELGDet er taubanefeber i kongeriket. Det slo Aftenposten fast i begynnelsen av september. En rekke såkalte destinasjoner – – det betyr turistmål – arbeider nå på spreng for å realisere drømmen om at turister skal kunne bestige norske fjellknatter uten å legge igjen så mye som en milliliter svette. Det er visstnok en trend i tiden og noe stadig flere ønsker seg. I dag er det i alt sju slike anlegg i landet. Det kan bli langt flere.

Loen skylift ligger innerst i en trang vestlandsfjord. Den ble satt i drift sommeren 2017 og ble som seg hør og bør dronningåpnet med pomp og prakt. Jeg kjørte tilfeldigvis forbi basestasjonen en fin dag i juni. Da sto to busslaster med italienske turister og trippet, klar til å bli sendt rett til værs. De var kledd for innendørs lunsj 1000 meter over havet, ikke for fjelltur med svette på ryggen og blåst i nasen.

Første driftsår resulterte i – hold dere fast – 92.000 besøkende. Året etter, altså i fjor, dristet 116.000 turister seg om bord i kabinen som tar 45 italienere i slengen og løfter dem 1000 meter rett opp til toppen av fjellet Hoven. Der er det åpnet for bespisning og spektakulært utsikt over fjorder, fjell og et og annet cruiseskip som ligger innerst i fjordbunnen og forpester det samme fjordlandskapet.

Mange ønsker et tilsvarende anlegg i Mosjøen og arbeider med store planer. Det er prisverdig nok, men trolig spilt møye. Av minst to, kanskje både tre og fire grunner. For det første er det vanskelig å se hvor pengene skal komme fra. Største aksjonær i Loen skylift, som hadde en prislapp på 300 millioner kroner, er Hotell Alexandria som er en av de virkelig store motorene i vestlandsk reiseliv. Alle ære til Fru Haugans Hotel, men vi tviler på at de ønsker å bli hovedaksjonær i et risikabelt taubaneprosjekt til anslagsvis 200 millioner kroner.

Det neste spørsmålet et er hvor taubanefarerne skal komme fra. Mange fra Mosjøen naturligvis, pluss noen slengere fra Leirfjord og Hattfjelldal. Kanskje noen busslaster med franskmenn og tyskere i bobil. Oppsummert tror jeg ikke dette blir i nærheten av det som trengs for at drifta skal gå i balanse. I tillegg til tvilen knyttet til kapital og antall brukere, melder det seg raskt spørsmål om bærekraft, og om dette er noe som fører til at folk valfarter til byen puinn fjellet?

Jeg tviler både på det første og på det siste. Men jeg har klokkertro på det som nå skjer i Øyfjellet. Knapt noe sted i Norge er velsignet med et fjell av Øyfjellets dimensjon midt i byen. Stadig flere omfavner Helgelandstrappa og kaller den Mosjøens største treningsstudio. Det går fint an å legge inn et restaurantbesøk i form av medbrakte brødskiver og kaffetermos på toppen, og det er helt sikkert plass til enda flere spreke tiltak for å stimulere til enda mer bruk av fjellet.

I stedet for storstilte planer om gondolfart til toppen bør det arbeides for å få Øyfjellet sertifisert som Norges første folkehelsefjell. Det får trolig flere enn min helhjertete støtte.


Artikkeltags