«Går egentlig verden alltid framover? Det hender jeg stiller meg dette spørsmålet»

DEL

God helgHer forleden hadde jeg følgende samtale med Posten – på chat:

Jeg: – Jeg sendte en pakke fra Stavanger til Mosjøen for 16 dager siden. Den er ikke kommet fram, og når jeg sporer den, får jeg beskjed om «ikke funnet». Hva gjør jeg nå?

Svar: – Jeg hjelper deg gjerne med spørsmål om pakker.

Jeg: – Jeg savner en pakke som ble sendt fra Stavanger med følgende sporingsnummer (jeg skriver ned tallene)

Svar: – Skriv litt mer om hva du ønsker hjelp til eller velg ett av alternativene under (spor pakke, hent pakke eller bestill pakke.

Jeg: – Leste du første melding fra meg?

Svar: – Beklager, men jeg forsto ikke helt hva du spurte om. Kan du prøve å si det på en annen måte.

Her på dette stadiet i samtalen, går det opp for meg at det er noe som ikke stemmer. Jeg klikker på Postens heimeside. leser nøye og oppdager at jeg snakker med en robot, eller chatbot. Jeg får beskjed om at den svarer best på korte og konkrete spørsmål.

Meg: – Pakke forsvunnet. Sporing svarer – ikke funnet

Svar: – Skriv inn sporingsnummeret (uten mellomrom) så vil jeg vise siste spor.

Jeg kjenner at blodtrykket stiger. Jeg avslutter chatten, og meg klikker meg tilbake til Postens kontaktinformasjon og ringer dem fysisk. Jeg ringer, venter, ringer igjen, venter. Det eneste jeg oppnår er beskjed om at det er lang kø og at jeg må holde linja. Sånn fortsetter det en ti minutters tid før jeg gir opp.

Egentlig skulle dagens God Helg ha handlet om saktereisens fortreffelighet. Jeg hadde lyttet til alle klimaråd, kjent på egen samvittighet og bestemt meg for å ta toget fra Vestlandet til Mosjøen istedenfor fly.

Ulempen for oss saktereisende togpassasjer, er tunge kofferter ut og inn av tog, og nå ganske ofte inn og ut av og «buss for tog». For få og for trange bagasjehyller om bord. Derfor valgte jeg å sende bagasjen min nordover med Posten.

Siden har den vært søkk vekk – hvis man da ser vekk fra Førde- episoden. Jeg fikk faktisk en hentemelding noe tidligere fra Posten. Pakken var klar for henting på Coopen Mega i Førde på hylle 001003 fikk jeg beskjed om. Jeg fant dette i drøyeste laget ettersom jeg på dette tidspunkt befant meg i Mosjøen.

Nå hadde det gått nærmere 15 dager siden jeg sendt pakken. Og like lenge hadde jeg gått i den samme T-skjorta og de samme buksene. Tilstanden begynte med andre ord å bli kritiske – både fysisk og psykisk. Men jeg så ikke noe annen utvei enn å kontakte chatboten til Posten igjen.

Svar: – Siste sporing. Sendingen er utlevert.

Jeg: – Nei! Nei! Det er den ikke! (jeg merket at ordene begynte å bli hysteriske)

Jeg innser at på dette stadium går dette mot en forsikringssak. Og tankene tar en ny skrekkrunde. Klarer jeg på ære og samvittighet å memorere alt innholdet i pakken? Kanskje kommer den en dag til rette og så viser det seg at jeg har bommet på innholdet. Bot og kanossagang! Bare tanken får roboten min til å virker imøtekommende.

Jeg: – I love you

Svar: -Thanks! That`s kind of you.

Jeg: – Hm

Svar: – Vi har flere produkter. Kan du si hvilket produkt du ønsker hjelp med.

Går egentlig verden alltid framover. Det hender jeg stiller meg dette spørsmålet. Nå har jeg ikke tenkt å ende opp som en gammel grinebiter som synes alt var så mye bedre før. Men noen ganger kan det være verdt å stoppe opp. For hvor blir det av mennesket og den menneskelige kommunikasjon i et samfunn som blir stadig mer robotisert og overvåket?

PS: Pakken kom til slutt til rette.

Artikkeltags