«Da begynte mitt langsiktig prosjekt om å hjernevaske alle medstudentene mine til å elske Mosjøen»

DEL

God HelgDette kommer kanskje ikke som noe sjokk for dem som kjenner meg, men jeg kan være smått irriterende når jeg går inn for det. Om noen formulerer seg litt uheldig er jeg gjerne den første som snapper til med en kommentar, mens skriftlig sett tenderer jeg til å være en grammatikk- nazist som koser meg ved å pirke på skriftlig skjending av språket. Men det er ikke bare pirk og pjatt jeg slår meg løs med i mitt irritasjonsoppdrag mot andre mennesker. Jeg sikter meg også inn mot psykososiale forhold.

For da jeg studerte journalistikk i Bodø var jeg omringet av trøndere. Det var karsk her og «sjø» der over en lav sko. Et kjent sitat fra pressemannen Kåre Valebrokk er at alle journalister bør lukte øl etter lunsj, men i journalistklassen min var det mer en eim av sodd som tøt ut av klasserommet. De gangene vi prøvde å leve opp til Valebrokks mantra, i alle fall på kveldstid, endte det som regel med en parade av trønderrock med tilhørende allsang (fra deler av klassen i alle fall). Grøss.

Lokalpatriotisme tror jeg det kalles. Og jo da, jeg forstår konseptet. For jeg slo voldsomt tilbake da jeg begynte å gå lei av trønderfokuset (det vil si et par uker inn i første skoleår). Da begynte mitt langsiktig prosjekt om å hjernevaske alle medstudentene mine til å elske Mosjøen. Middelet? Høytspilling av «Sangen om fjellet» i klasserommet. Om og om igjen, gjennom hele studietida. Sangen, som var en del av Mosjøen byspill i 1992, ble nemlig lagt ut som en musikkvideo på YouTube med Marit Selbæk, Marit Thrana, Kenneth Søttar og Hans Petter Kaggerud som vokalister. Da ble den en del av soundtracket til mitt liv som student og senere da jeg begynte yrkeskarrieren min i Trondheim.

Jeg vet ikke om jeg lyktes med å omvende noen trøndere til å bli skapvefsninger, men for egen del har sangen om fjellet betydd mye. Både som god mimring, stolthet over heimplassen og medisin mot hjemlengsel mens jeg har bodd andre steder i landet. I 2010 flyttet jeg hjem til Mosjøen, og endte opp med å bli en heimflytter. Mer enn åtte år med mange flotte erfaringer og opplevelser som endte med at jeg fant noen jeg vil dele livet med. Sammen skal vi spre vingene og finne nye eventyr. Da kommer «Sangen om fjellet» tilbake som en viktig del av livet igjen. For selv om vi om noen dager tar flyttelasset med oss til Kristiansand er en ting sikkert:

Hjertet mitt har røtter, så klippefast som fjell, og blodet e' ei elv som renn mot mål e ikkje kjenn. Ved foten av et fjell i måneskinn.

Så uansett hvor i verden jeg befinner meg, er jeg vefsning først og fremst.

God helg og takk for nå, Mosjøen!

Artikkeltags