«Heldigvis har jeg ikke gått til innkjøp av tettsittende lycra og begynt å barbere leggene mine for å kunne sykle kjappest mulig mellom to relativt store norske byer»

Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

God helg 

For et par uker siden fylte jeg 36 år. 36. år. 144 årstider, 432 måneder, godt over 13.000 dager siden jeg kravlet ut av mor. Jeg hadde det tydeligvis godt siden jeg var to uker forsinket, men jeg har hørt at da jeg først bestemte meg for å ta turen ut i verden gikk det sabla fort. Jeg var vel ung og dum, klar til å ta fatt på livets eventyr.

Men nå, 36 år senere, har ungdomstiden svunnet hen. Den bekymringsløse hverdagen med lek, moro og all verdens muligheter er over. I Vefsn er forventet levealder for menn 79 år, så framover kommer alt til å gå raskt nedover. Jeg har kommet til det punktet der man er omtrent halvveis. Midt i livet. Midt i krisen. Midtlivskrisen.

Jeg er nå på det stadiet i livet mitt der jeg må konkludere at de fleste drømmer og ambisjoner har falt i grus. Fotballskoene er lagt på hylla for flere år siden, og siden landslaget har begynt å vinne kamper igjen spørs det om Lagerbäck tar meg med på landslaget med det første. Jeg var sånn passe flink til å spille trommer i skolekorpset, men nå er det for sent å satse seriøst på en karriere som musiker. Det ser heller ikke ut til at jeg blir filmstjerne i nærmeste framtid, selv om jeg kan se tilbake på en meget god innsats som «Assistent nummer 2» i nettserien «Made in Mosjøen» (jeg er riktignok fortsatt åpen for å ta på meg andre roller, det er bare å ta kontakt om du er filmskaper og trenger en skuespiller).

Min eksistensielle krise har slått over meg like brutalt som om Øyfjellet skulle rast ned over byen. Men bak fjellet er det i alle fall sol. Bak krisen min er det bare sjokk over en svunnet ungdomstid og angst for en framtid som suser mot meg betydelig raskere enn fartsgrensen. Så hva gjør man når man møter motgang og usikkerhet? Snakker med gode venner om det? Biter tennene sammen og gjør det beste ut av det? Ha ha, selvfølgelig ikke! Man krisemaksimerer og bruker tid og penger på alt som kan gi et ørlite fnugg av ungdomsfølelse!

Pulsklokke, langrennsski, frilufts- og treningsutstyr til utallige tusenlapper er kjøpt inn. Medlemskap på treningsstudio er selvsagt obligatorisk, med påfølgende deltakelse på en rekke gruppetimer. Og yoga, for selvrealiseringens del. En rekke fjelltopper har blitt erobret, i tillegg til at rekorden på 10 kilometer stadig forbedres.

Men når jeg tenker meg om, så er ting kanskje ikke riktig så ille. Jeg fikk den første virkelige midtlivssmellen for ett års tid siden, og har (utenom de allerede nevnte tingene) i grunn håndtert det hele sånn passe bra. Heldigvis har jeg ikke gått til innkjøp av tettsittende lycra og begynt å barbere leggene mine for å kunne sykle kjappest mulig mellom to relativt store norske byer. Ikke har jeg planer om å kjøre opp til motorsykkel eller kjøpe meg kabriolet eller båt heller. Og jeg har unngått å drikke urovekkende mengder alkohol for så å prøve å sjekke opp 20-åringer på byen.

Så enn så lenge tror jeg at jeg har taklet denne perioden midt i livet ganske godt. I alle fall mye bedre enn fryktet. 2017 har faktisk vært et usedvanlig bra år, til tross for stadig økende alder. For første gang i livet har jeg signert kontrakt på fast jobb. Treningsiveren har gitt meg en generelt langt bedre form enn på lenge. Og jeg har til og med møtt en fantastisk dame, som av en eller annen uforståelig grunn også liker meg.

Midtlivskrisen er altså aldeles ikke så ille som fryktet. Men. Det er alltid et men. Jeg kom nettopp over en levekårsundersøkelse fra 2008. Det var konklusjonen at nordmenn når bunnen når man er 43,9 år. Så jeg får leve med høyre skuldre i enda noen år før jeg kan friskmelde meg helt fra aldersangsten...

Artikkeltags