«Når mor endelig skal løsrive seg fra opphavet og bygge sitt eget lille ferieparadis, er ikke felles soverom, potte under senga og oppvask på gamlemåten godt nok»

Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

Meninger 

Hytta – ditt andre hjem. Slik lyder den prangende reklamen på glanset papir. Jeg gleder meg til den natta jeg kan sitte på verandaen med en paraplydrink i hånda, padle kajakk, eller kanskje ligge i duggfriskt gress og myse mot solnedgangen. Enn så lenge er jeg ufattelig mange sukk og stønn fra hyttedrømmens finpuss. Det skal snekres og jamres, støypes og slamres i månedsvis.

«Du skal ikkje sove bort sumarnatta» heter det deilig melankolsk fra Aslaug Låstad Lygre. Ingen fare, her surrer tankevirksomheten rundt en evig krans av byggesøknader, dispensasjoner, budsjettsprekk og en nedbetalingsplan som oppmuntrende opplyser at gjelda innfris i 2047. Innimellom glimter «sumarnatta» til og minner om livskvaliteten som skal nå uante høyder når (ikke hvis) herligheten blir ferdig. For i byggebransjen finnes det ikke grenser for hva som kan gå galt. Regler, forskrifter og beregninger i fri flyt. Når hytta skal bygges på ei øy uten butikk, og langt mindre byggevarehandel, gir det ekstra utfordringer og utgifter linket til logistikk.

Så hvorfor denne higen etter havgapet? Hverdagen skal være effektiv, boligen bra og fritida enda bedre. Vi suser til Syden, vårens storbyweekend er obligatorisk og rafting i Grand Canyon står øverst på «to do-lista». Det er drømmer. Minner fra barndommen noe helt annet. Selv vokste jeg opp med hytteliv type utedo, spisskammers og vannbøtter på børtre. Gullrekka besto i radio, Monopol og kortspill, og favoritten var «gris» med en twist til vinneren. Ingen sutret over at bilen ble parkert 300 meter fra hytta, og alle synes det var «innafor» å svette seg gjennom en hel påske med skiturer uten dusj. Det var liksom sånn det skulle være – og er. Primitivt og populært.

Men, når mor endelig skal løsrive seg fra opphavet og bygge sitt eget lille ferieparadis, er ikke ett felles soverom, potte under senga og oppvask på gamlemåten godt nok. Det er ikke engang et alternativ. Dessuten skal hytta være ved sjøen, ikke på fjellet. Og selvsagt på den «dåranda solfagre øy» hvor mine besteforeldre bodde. Der himmelen alltid var skyfri, slåttgrauten smakte fortreffelig og ungene hadde sirkusforestilling på låven. Sommerminnene omfatter også bading, bygdedans og båtliv, men mest av alt familietid. Tre generasjoner med alle sine styrker, svakheter og særheter i skjønn forening. Og så fjernt fra den daglige dont som overhodet mulig.

Byggeperioden krever sitt, og noe må ofres. I år ble det ferien. En ferjetur til Forvik, med to og en halv time til rådighet, that's it. Mor må argumentere hardt for at det mest hippe nå er å være turist i eget (Helge)-land. Nummer en gir blaffen så lenge han får være alene hjemme, nummer to har resignert, nummer tre vil på fjellet (og har egentlig fått nok av «de derre hyttegreiene») mens nummer fire er såre fornøyd så lenge dagens destinasjon innbefatter is. Byggmester Bob vil helst slippe, men øyner sjansen om snus og sjokolade, og løsriver seg fra kikkert, grus og trillebår.

Dessverre har vi begrenset med tid til å utforske Vevelstad – vilt og vakkert. Men gårdskafe med heimlaga mat og toradermusikk er nytt av året, og seiler opp som en vinner i sterk konkurranse med kaffebrenneri og Coop.

Nå er det bare å glede seg til sommerens høydepunkt; støyping. Og høstens eventyr blir slett ikke jakta, men byggesettet som skal monteres på dugnad. Og til neste sommer? Ja, da skal vi vel flikke på vårt andre hjem. Ferie er visstnok å gjøre noe annet enn det du gjør til vanlig. Som å sove under åpen himmel, grille mengder av marshmallows og stupe i saltvann. Eller hyle uanstendig høyt når du kastes fra «bananbåten». Det blir et herlig hytteliv.

Artikkeltags