«Når fuglene gjør seg klar for sesongen, forbereder politikerne paradoksalt nok sin svanesang»

DEL

Gjøk og sisik, trost og stær

God helgMange mener det burde være med politikere som med trekkfuglene, at de rett og slett ble borte for ei stund for så å vende friske og utkvilte tilbake. Våre rikspolitikere praktiserer det som må kunne kalles det omvendte trekkfuglprinsippet ved å holde seg unna politikken hele sommeren og vel så det. Nå er de imidlertid tilbake igjen, klar for «ansvarsfull gjerning» som kongen så åndfullt betegner det de baler med til hverdags. Lokalpolitikerne har vi stort sett med oss hele tida, sammen med kråka, skjura og kjøttmeisen.

Jeg er i overkant glad i fugler og litt mindre interessert i politikere. Ikke for det, politikerne vi holder oss med til daglig framstår stort sett som vettuge mennesker som nok kunne ha utøvd en og annen ansvarsfull gjerning dersom det knep. Men de er ikke i nærheten av fuglene som år etter år utøver sitt ansvar i busker, kratt og gebrekkelige kasser. I disse omgivelsene fører de slekta videre med usvikelig presisjon.

Denne sommeren har imidlertid ikke alt vært som det skal på fuglefronten. For har ikke låvesvalen holdt det gående rundt mitt falleferdige uthus i hele sommer og utover høsten uten å vise tegn til å planlegge returen til Afrika? Jeg vet ikke hvem som ble mest skremt da jeg plutselig hadde tre småtasser av arten femti centimeter fra nasen da jeg gikk meg på et hittil uoppdaget reir på skøtloftet. Det eneste jeg klarte å stotre fram var et forsiktig «hei». Dette skjedde midt i september mens sørvestkulingen ulte rundt veggene. Svalemammaen flakset hvileløst rundt som ei lita fille i den sterke vinden og lyktes neppe å skaffe en anstendig treretter til de små. De peip i alle fall som gale da opphavet gikk inn for landing med bare forretten i nebbet.

Til helga kan jeg få svaret på hvordan det gikk med låvesvaleungene. Det var trolig et ekstra seint andrekull. Normalt skal låvesvalen være ferdig med alt som heter barsel og ungestell i midten av august. Til min store skrekk leser jeg dessuten at massedød under trekk og overvintring er ikke uvanlig, og at somre med dårlig vær virker inn på hekkesuksessen. Kan jeg konstatere at svaleparet koste seg med det første kullet i tørrværet midt på sommeren, men ble innhentet av klassisk helgelandsk drittvær da de gikk i gang med finalekullet? Lørdag får jeg som sagt svaret. Da finner jeg enten tre døde svaleunger eller jeg kan juble over at det er tomt på loftet.

Nå er det knapt seks måneder til «alt dette skal begynne en gang til», som det heter i diktet. 12. mars skal den første tjelden etter planen lande i Søvikfjæra, sier gammelt folk som har sett noen korrekt antrukne skapninger i kjole og hvitt komme og gå. Deretter går det slag i slag. Jubel over lundefuglens presisjon på Lovund naturligvis, og så kommer stæren plutselig flygende fra ett eller annet land ved Middelhavet. Stæren er forresten verdens mest takknemlige leieboer. Den insisterer på å tømme boligen den er stilt i utsikt på egen hand. Når alle spor av fjorårets reir er borte innreder de sin nyrenoverte bolig etter egen smak og eget lynne.

Når fuglene gjør seg klar for sesongen, forbereder politikerne paradoksalt nok sin svanesang. I juni en gang tar de kvelden, og tar ikke laus igjen før i oktober. Det er der vi er nå. Akkurat i den spede starten på årets sesong som har åpnet med et drama på kristenfronten. Lokalt er jeg redd vi får høre mye om det som fuglene baler med til hverdags. Drømmen om å sveve, først over Vefsna deretter høyere og høyere helt til fjellets topp. Sett i utsikt å bli kalt negativ surpomp er det knapt jeg tør hviske at jeg ikke tror på det. Ikke i det hele tatt.

Artikkeltags