«Plutselig en dag kom en nokså forvirret kar til syne. Han hadde ei åme som åpenbart skulle fungere som sikringskost»

DEL

God HelgDet begynte i mai. Med en mosedott. Deretter kom det en til, og så ei lita fjær. Etter hvert kom det mer mose og flere fjær. Plutselig en dag kom en nokså forvirret kar til syne. Han hadde ei åme som åpenbart skulle fungere som sikringskost, eller kanskje som gave, i nebbet. Da nummer to åpenbarte seg, uten åme, men med enda mer mose, skjønte jeg at det endelig var noe på gang.

For to og et halvt år siden fikk jeg en fuglekasse til jul. Forseggjort og fin, og med et materialvalg og en design som overgår det jeg ellers har hengt opp på husvegger og i trær. Det dreier seg etter hvert om en anselig mengde, både her og der. Kassene som er øremerket stær og kjøttmeis, har vist seg som særlig populære. Julegavekassen var imidlertid tom som en lønnskonto i januar, både den første og den andre sommeren.

Det var som det gjallet et ekko av eventyret om den tilsynelatende psykotiske geitekillingen som på død og liv ikke vil telles, i bakhagen. For spesialkassen var og ble tom. Det var som om fuglene luktet at de var noe muffens på gang. Var det materialvalget som var feil? Eller kanskje de plastbelagte spaltene som skulle slippe mer lys inn i denne kassen, enn i kasser av en mer tradisjonell design? Her må jeg legge til at «tradisjonell design» betyr hastig skeivsagete og sammenspikrete kasser av materialer jeg til enhver tid har for hånden.

Det var først da jeg ga slipp på min halsstarrighet og etter utallige anmodninger flyttet kassen, at det endelig skjedde noe. Blåmeisparet flyttet inn og er nå i gang med det historiske førstekullet i julegavekassen. Blåmeishunnen aner selvsagt ingenting om at teknikken for lengst har fravristet henne alle hemmeligheter. Hun tror åpenbart at han med åma og hun selv er de eneste som vet at hun nå ligger og koser seg med sju egg i kassen, og at det fort kan komme et par til.

Så nå sitter jeg framfor skjermen og glor på sakte-TV fra min egen fuglekasse. Det skjer ikke mye, ut over at fru blåmeis innimellom vrir litt på seg og bruser med alle fjærene før hun legger seg til igjen. Noen ganger slik at hun tilsynelatende stirrer meg rett i hvitøyet, andre ganger slik at jeg har fritt utsyn til stjerten. Hun vet selvsagt ikke det heller, men faktum er at det finnes minst en annen art i kassen. Fugleloppene gjør trolig at hun klør noe infernalsk, og er åpenbart grunnen til at hun med jevne mellomrom bruser med fjærene og legger vingen over hodet.

Noen ganger blir hun borte. Da har jeg fritt utsyn til de gråhvite eggene, og begynner straks å engste meg. Over slu katter som får rikelig med mat hjemme, men som sommertid likevel forlyster seg med småfugldrap og andre blodtørstigheter i busker og trær. Hittil har hun vendt tilbake hver gang, eller kanskje det er han med åma som melder seg for avløsning? Om ikke lenge kommer ungene. Da blir det nok liv i leiren. Og hurrarop foran TV-skjermen. Jeg gleder meg allerede.


Artikkeltags