En ode til allemannsretten

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

For meg er allemannsretten ett av de vakreste ordene i det norske språket. Det er en trylleformular - et hokus pokus - som gir meg rett til fritt å vandre rundt i guds frie utmarksnatur, legge meg ned i lyngheia, gå tur langs strendene uten at noen kan nekte meg det.

Og alt dette er gratis uavhengig av hvem som eier grunnen. Naturen er uten status og klasse. Hvem som helt kan slå opp et telt på fjellet, våkne opp i solrenninga, lunte ned til elva og ta seg en dukkert. Eller lange seige skiturer innover heiene en vinterdag.

Dagens «God Helg» er derfor en ode til denne allemannsretten som mange av oss tar for gitt. Vi tror det skal være slik og kommer til å forbli slik i uminnelige tider. Men det er med denne retten som mye annet, den må hegnes om. Den er nemlig under sterkt press fra mange hold.

For bak denne uberørte naturgaven, skjuler det seg store kommersielle rikdommer. Vannkraftutbygging, vindmølleparker og gruvedrift som skjærer gjennom landskap. Stadig nye arealer av utmarka blir båndlagt. Noe av dette kommer selvsagt fellesskapet til gode, men mye havner i lommene på noen få som hadde den tilstrekkelige kapital, kranglelyst og gjennomføringsevne.

Det samme skjer i strandsonen. Det finnes utallige eksempler på lokale politikere som bøyer unna for presset fra mektige utbyggere, grunneiere og lobbyister – eller privatfolk for den saks skyld. Turistanlegg og rorbuer skyter opp bare noen meter fra vannkanten og privatiserer stadig mer av stranda. Private hus til glede for eierne, men som gjør det vanskelig for andre å reke langs stranda. Selvsagt har vi en lovgivning som skal forhindre dette, men den er under sterk press og under stadig uthuling.

Mange av oss trekker på skuldrene. Fordi vi ikke ser høyspentmastene eller vindmøllene på den andre siden av fjellene. Fordi vi personlig ikke sjeneres av lyden og lysene fra lakseoppdretterne i nabofjorden. Vi hører ikke duren fra gruveselskapene inne på vidda. Så vi bryr oss ikke. Eller som mange tenker: Vi kan ikke stoppe utviklinga. Og er det noe vi har nok av, så er det natur! Men stykke for stykke forsvinner allmenningen. Og det som forsvinner kan aldri igjen bli uberørt natur.

I fjor var det 60 år siden vi fikk allemannsretten i Norge. Vi er blant de få land i verden som har en slik lovfestet allemannsrett. Andre land – fortrinnsvis i Europa, har ulike lovgivninger som i varierende grad sikrer folk adgang til naturen. Men i de aller fleste land kan grunneierne stanse fri ferdsel over eiendommene sine. Og de fleste gjør det. Hvor mange av oss har vel ikke opplevd i utlandet at eneste veien til badestranda går gjennom en hotellobby? Ja, mange språk mangler helt dette ordet – allemannsrett.

Det er derfor ikke så rart at nettopp uberørt natur er blitt ett av Norges største varemerker. Glanset reklame av norske fjell, ziplinere, Via Ferrataer, elverafting, snøskuterkjøring og de norske turisthyttene er blitt store turistattraksjoner. Det er store og gode penger å hente i denne bransjen. Men i lykkerusen over de nye pengene som klirrer i kassa, må vi ikke glemme allemannsretten og det skjøre forholdet mellom fri og uberørt natur og kommers.

Vi har allerede sett tendensene. Lofoten er i ferd med å nå metningspunktet. Lokalbefolkninga fortviler. På Vega kjemper sterke krefter for oppdrettsanlegg midt i verdensarven. Korte penger blitt viktigere enn det kulturlandskapet som generasjonene før oss har hegnet om. Geirangerfjorden kan knapt skimtes i dieselosen fra turistskipene. Sånn kan man fortsette eksemplifiseringa av en utvikling som kan synes å være uten plan og styring med tanke på allemannsretten. Allemannsretten betyr på ingen måte at utviklinga skal stoppe opp. Det gjelde å finne den rette balansen som sikrer oss selv og de kommende generasjoner de rettighetene som ligger innbakt i disse paragrafene.

Kanskje trenger allemannsretten et sterkere rettsvern. I dag er den nedfelt i friluftsloven. Etter min mening bør den grunnlovfestes. Det vil gi den et større vern mot raske og tilfeldige endringer.

Artikkeltags