«Endelig fredag og endelig helg. Da er det på tide med litt godt gammeldags sjølskryt»

Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

God helgEndelig fredag og endelig helg. Da er det på tide med litt godt gammeldags sjølskryt før jeg stikker fra tjaset og maset i det åpne kontorlandskapet.

For i forrige uke var jeg nemlig på det åpne hav. Med kajakk. Padlende som reneste Robinson Crusoe! Sånn bortsett fra at jeg ikke var alene og ikke skaffet meg en innfødt tjener. Jeg var for så vidt ikke skipbrudden på en øde øy heller. Så egentlig var jeg relativt lite som Robinson Crusoe når jeg tenker meg om.

Men uansett, jeg var altså i alle fall ute med havkajakk. Grunnen er at jeg går et friluftslivstudie ved siden av jobb, noe som betyr at jeg med jevne mellomrom kommer meg ut fra kontoret og inn i naturen. Og underveis i studiet har jeg fått bekreftet noe jeg har mistenkt fra før av: friluftsmennesker er usedvanlig flotte folk!

Nå sier jeg ikke dette kun for å skryte, selv om jeg ellers legger ut en betydelig mengde selfies fra diverse turer i sosiale medier for å vise hvor sprek jeg er. Men jeg synes rett og slett det er bemerkelsesverdig hvor høy prosentandel av folk som jevnlig kommer seg ut i naturen som er hyggelige folk.

Jeg er tross alt litt mild misantrop. Menneskeheten er på generell basis ikke noe særlig, selv om det finnes en del enkeltmennesker som bidrar positivt. Og jo mer jeg tenker over det, jo mer er jeg sikker på at de fleste bra menneskene er de som liker friluftsliv. De negative sjitsekkene er nok stort sett de som sitter pal i godstolen mens de spytter ut eder og galle på Facebook og liknende.

Men hvorfor blir man et bedre menneske av å komme seg ut i naturen? Er det fordi man får mer oksygen enn andre? Det er nok i alle fall det moren og faren min mener, for jeg husker at de maste konstant på at jeg måtte komme meg ut og få frisk luft da jeg var yngre. Jeg tror likevel det er mer enn som så. I Norge har vi en uskrevet regel om at når man møtes på tur, ja, da skal man selvsagt hilse. Man blir på en måte en del av et fellesskap. Og når man blir sett og er en del av noe, så får man bedre selvfølelse. Da er det lettere å være et bedre menneske ovenfor andre.

For det å være med i et fellesskap er viktig for mennesket. Og i den forbindelse vil jeg trekke fram noe som skjedde før jeg var ute på kajakkturne. Da opplevde jeg nemlig det som jeg er ganske sikker på er tidenes integreringsprosjekt i Mosjøen, nemlig «Flere Farger Vefsn».

Under forestillingen, som var et samarbeid mellom Vefsn kulturskole og Mosjøen skole, sto 100 barn og unge fra 20 ulike nasjoner på scenen og viste fram sang, dans og leker fra sine hjemland. Barn som nettopp har kommet til Norge, og som ikke kunne ett eneste ord norsk, ble tatt med fra første stund for å vise fram sin kultur, før de fikk opptre for en fullsatt sal i Mosjøen kulturhus.

Kulturskolerektor Marit Thrana sa etter forestillingen at ungene bød mer og mer på seg selv underveis, at nye unger blomstret for hver forestilling og at ungene på scenen helt sikkert følte seg som rockestjerner da stemningen blant publikum var på topp.

Det er tungt å føle seg som en outsider. Da sier det seg selv at for barn som er nye i et land der de ikke kan språket vil det være en kjempeutfordring å finne seg til rette. De barna som fikk være med på «Flere Farger Vefsn» ble tatt med i et stort fellesskap der de var med på noe positivt sammen med andre jevnaldrende. De fikk oppleve mestringsfølelse under en flott forestilling og fikk vise fram og være stolte av sin kultur. Tre gode ting på en gang, men betraktelig viktigere enn et kinderegg.

Ingenting er bedre enn om vi blir enda flinkere til å integrere barn og unge inn i Vefsn-fellesskapet. Da får vi et rikere, mer fargerikt og et bedre samfunn. Jeg krysser fingrene for at «Flere Farger Vefsn»-tiltaket får stor støtte framover og kan fortsette i lang tid, for dette gjør Vefsn til et bedre sted å bo.

Kanskje noen av deltakerne til og med blir friluftsmennesker.

Artikkeltags