«Ikke på 21 år har det humane og fredselskende, men samtidig iskalde kongeriket langt mot nord, opplevd at færre har banket på vår dør»

Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

God helg Lukt litt på tallet 143. Ikke veldig stort, men heller ikke aldeles ubetydelig. Tallet kommer fra Norsk Telegrambyrå og er trolig kvalitetssikret både en og to ganger. Det kunne vært den totale norske makrellstørjekvoten (i tonn) for 2018, men er litt for stort til det. Det er heller ikke antall ganger Ole Mikkmakk har unnlatt å informere Stortinget om overskridelser i stortingskjelleren. Til det er det nok altfor lite. Og nei, det er heller ikke antall millioner Grane kommune skal bruke på et nytt helsetun bare de får fingeren ut.

143 er skammens tall. Det er antall asylsøkere som kom til Norge i januar i år. Isolert sett sier ikke tallet veldig mye. 143 må forholde seg til noe dersom det skal ha innhold og verdi. Og tallet får både innhold og verdi når det samtidig framkommer at dette er det laveste tallet siden 1997. Ikke på 21 år har det humane og fredselskende, men samtidig iskalde kongeriket langt mot nord, opplevd at færre har banket på vår dør.

Det er ikke fordi behovet har blitt mindre og at stadig færre mennesker, både store og små, trenger en trygg havn i en stadig mer brutal verden. Det er nok å vise til Syria der borgerkrigen nå raser på sjuende året uten tegn til å skulle ta slutt. I Afrika er millioner på flukt, og kontinentet lekker fortsatt som en sil. Afghanistan er og blir en stadig påminnelse om at middelalderen lever side om side med den virkelige verden. Landet fungerer tilsynelatende bra for deler av den ene halvparten, langt tøffere for den andre – som er kvinner.

Bakgrunnen for at stadig færre banker på døra hos verdens rikeste land er med andre ord ikke at behovet for beskyttelse er fraværende enn si blir mindre. Årsaken til at tilstrømningen avtar er kampanjen som går ut på å varsle så mange som mulig så langt unna som mulig, om at det knapt er vits å banke på kongerikets dør. Det er ikke verdt bryet å reise så langt mot det kalde nord bare for å få avslag og en like kald skulder. Dette er bærende retorikk i norske myndigheters «du reiser forgjeves»-kampanje.

I Norge later omkvedet blant det politiske flertallet å være at andre bør ta jobben og kostnadene med å ønske mennesker på flukt og mennesker på jakt etter et anstendig liv velkommen. Nabo Sverige for eksempel. De stiller angivelig i en helt annen klasse når det gjelder å ta imot flyktninger og asylsøkere, uten å kunne slå seg selv på brystet og stolt proklamere at det er verdens rikeste og lykkeligste. De framstår imidlertid som noe mer menneskelig enn naboen – som er oss.

Når norske politikere får en mikrofon stukket opp i nesa og flyktningpolitikk er tema, vet du helt sikkert hva de kommer til å si. «Streng, men rettferdig» er mantraet, nærmest uansett parti. Kanskje noen av dem burde nyansere litt og i tillegg vurdere ord som «raus», «human» og «velkommen» når de blir bedt om å uttale seg om vårt forhold til potensielt nye landsmenn. Den dagen tallet 143 var en nyhet var det imidlertid bare stille. Drypp stille.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags