«Jeg vil påstå det frivillige arbeidet som legges ned på ulike plan er, om ikke klisteret, så i alle fall limet, i samfunnet»

Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

God helg Den organiserte idretten ødelegger samfunnet. Verden hadde vært et bedre sted uten. Uttalelsen kommer fra en fyr «fed up» av vårmåneder sprengt til randen av søppelplukking, loddsalg, dugnader, avslutninger og påtvungne sosiale sammenkomster. Ungene kan vel spille fotball på løkka, fnyser han. Jeg kunne ikke vært mer uenig. Det vil si, selvsagt er det bra at ungene spiller fotball utenom faste treningstider, men et idrettslag i ryggen skader ikke. «Jeg er så lei av dem som klager på at folk ikke kommer på dugnad», fortsetter han. Jeg må innrømme at det er langt igjen til jeg blir overbærende med unnasluntrerne. Sannsynligvis skjer det aldri, uansett hvor hardt noen slår i bordet med at dugnaden skal være frivillig. Pliktene kaller når du melder deg selv eller barna dine inn i korps, klubber, lag og foreninger. Om ikke juridisk, så i alle fall moralsk, mener jeg. Ingenting irriterer et dugnadshjerte mer enn de som helt uanfektet bare lar være å dukke opp på dugnad, og mener de er i sin fulle rett til å se poden spille mens andre mammaer og pappaer (som også må ofre kampen på sidelinja) svetter over vaffelpressa, og som til alt overmål jamrer høylytt når det blir snakk om egenandeler til stevner, turneringer og treningsleir. For dyrt, det bør klubben stå for og dessuten MÅ vel ikke alle ungene spille fotball?! sier gratispassasjeren.

Men hvordan hadde egentlig det norske samfunnet vært uten den organiserte idretten, og all frivilligheten for øvrig? 17. mai, for eksempel, med russen ruslende i borgertoget med en strøken politimann som eneste selskap, hele våren uten et eneste vakkert eventyr, og blanke ark i kalenderen året på tamp. Hva skulle vi brukt alle ettermiddagene til? undrer jeg og leter febrilsk etter et smutthull til sofasliting i høysesongen for fotballkamper, festivaler, fjelltrim og foreldremøter, supplert med ryddedugnad, sommeravslutning og basar i barnehagen. Ville vi blitt mindre sosiale? Mer sosiale? Latere? Sprekere? Snålere? Rausere? Kaldere? Varmere? Mindre inkluderende? Mer inkluderende? Hva med alle nybakte pensjonister på leit etter noe meningsfullt å fylle tida med, alle som drar nytte av en besøksvenn, bruktbutikken som drives på dugnad og eldre som takket være frivillige får nyte et solgløtt utendørs. Jeg vil påstå det frivillige arbeidet som legges ned på ulike plan er, om ikke klisteret, så i alle fall limet, i samfunnet. I løpet av snart 20 år som journalist har jeg snakket med utallige mennesker som bruker tida si på andre. De som «trekker i trådene», de som trener og trøster, de som uten mukkel stiller på kort varsel når andre svikter, de som hedres for innsatsen, og de som trives best i bakgrunnen. Felles for dem alle er at «frivilligheten gir meg noe tilbake». Det handler om fellesskap, å utvikle seg som menneske og bety noe for andre. De teller ikke dugnadstimer.

Felles for dem alle er at «frivilligheten» gir meg noe tilbake

Stine Skipnes Journalist

Hva har du lyst å bruke livet ditt på? Sånn utenom studier, jobb, kjæreste, venner og familie. Mulighetene er mange; fra husflidslag, fellesfløting og veldedighet til politiske partier og 4H. Et klikk på nett og det åpenbarer seg en strøm av fritidssysler. Sutrerne benytter heller sjansen til å klage på alle tilbudene som ikke er der. De som «noen» burde sørge for å sparke i gang – uten at de selv tar initiativ til herligheten. Men kanskje er du en av dem som rett og slett ikke ønsker å være medlem, verken her eller der. Du skal vite at det er mange som trenger deg likevel – som supporter. Men skynd deg, før den organiserte idretten ødelegger samfunnet.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags