«Noen framstår ufrivillig pompøs, og andre står fram som pompøs frivillig»

Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

God Helg«Kom, mai, du skjønne, milde,

gjør skogen atter grønn,

og la ved bekk og kilde

fiolen blomstre skjønn!»

Alle vi kråker som ble tvunget til å synge med det nebbet vi hadde på barne- og ungdomsskolen husker denne teksten. Og sangen. Riktig nok var den musikalsk sett på vill vidvanke i forhold til den musikken som surret og gikk hjemme på gutterommet. Der var det Rolling Stones sine 40 beste, Beatles sine 40 best, Jethro Tull, Led Zeppelin og det som trekkspillgenerasjonen før oss kalte for bråkebøttemusikk. Likevel var det noe med denne barnesangen «Kom, mai, du skjønne, milde». Da vi begynte å gnåle på den en gang mellom midtvinters og vårløsningen ga det håp om tider som skulle komme med is, brus og pølsefest. Mai var en herlig måned med mange fridager og en ferie som nærmet seg dag for dag, men ikke fort nok. Syklene kom fram, kjedene ble oljet og de første skrubbsårene melde sin ankomst.

De færreste av oss unge skjønte det. Vi forholdt oss til det som var godt spiselig, potet- og sekkeløp, sang og musikk og kanskje litt luftgeværskyting i kjelleren på skolen. Vi lot oss ikke merke av de store ord, de fagre vendinger og svulmende uttrykk som ble deklamert fra talerstoler og høyder, på radio og tv. (Ja, vi hadde tv da jeg vokste opp!). Vi lot oss ikke affisere av at fedre, lærere eller naboer gjennom mai måned fikk en pompøs tilnærming til det meste.

For mai er måneden for pompøseri. Noen framstår ufrivillig pompøs, noe som kan forårsake hvisking, tisking, fnising og latter vedkommende ikke hadde forventet seg. Andre står fram som pompøs frivillig og faktisk med overlegg. For mai er måneden for de store følelsene, større en kjærlighet mellom deg og meg. Nærmest kommer kanskje konfirmasjonsdagen for familien håpefull hvor far eller mor med gråten i halsen skal holde festtaler.

Men først av alt kommer 1. mai, arbeidernes dag. Tidligere hadde arbeiderbevegelsen hevd på denne dagen, men i våre dager er jo alle partier arbeidernes parti eller et parti for alle. Ikke engang gamle konservative høyrefolk raker i hagen eller brenne søppel på 1. mai lenger. Selv mener jeg at dagen er like viktig som den har vært siden det første 1. mai-toget gikk fra Youngstorget med 3.600 marsjerende arbeider i 1890. Dagen skal minne oss om de rettigheter, lovgivning og goder som er kjempet fram gjennom nesten 130 år. Og feiringen skal minne oss om at disse goder ikke kom gratis og at vi ikke skal ta dem for gitt. Vi tilgir dem som minner oss på dette i pompøse ordelag.

17. mai er den andre store nasjonale (og til tider pompøse) dagen. Vi feirer dagen som bursdagen for grunnloven, en lov som gjorde oss til en egen stat selv om vi var i union med svenskene. Dette er dagen hvor det å være patriot, ja faktisk litt nasjonalistisk såframt den nasjonalistiske ånden kun er til intern bruk. Og dette er dagen for de virkelig store ord hvor taleren kan bli tårevåt emosjonell mens hun eller han snakker om «Fedrelandskjærlighet» og «Kjære Mor Norge». Og det er lov, for selv om vi ikke ble et fritt og selvstendig rike før i 1905 er 17. mai et symbol på kampen for å bli et fritt og selvstendig rike med egen konge og egen utenriksvesen. Og dagen viser at vi er en nasjon som står samlet om verdens fineste og fredeligste nasjonaldagsfeiring.

Tro nå ikke at jeg har glemt 8. mai, selveste frigjøringsdagen. Dagen da Hitler-Tyskland ufrivillig og med brukket rygg måtte innrømme at krigen var tapt. I Norge kunne det gått verre. Det sto 300.000 tyske soldater på norsk jord, ikke alle var innstilt på å gi seg og ville fortsette krigen fra Norge. Den britiske oberstløytnant Robert Chew reiste fra Oslo til Bergen 10. Mai som eneste allierte soldat og forlangte i møte med en motvillig general Johann de Boer at de tyske offiserene skulle gi fra seg våpnene. Da de gjorde dette var det virkelig fred i kongeriket Norge. Dette er ikke en rød dag på kalenderen, de færreste markerer den. Men dagen må ikke bli glemt og den må markeres. Den minner oss om at freden ikke er evigvarende og den kommer heller ikke av seg selv. Og det er en dag hvor det også er lov å bruke pompøse ord og vendinger i sine taler samtidig som man er ydmyk og takknemlig for dem som gjorde jobben gjennom krigsårene.

Personlig kan jeg nok bli litt pompøs når jeg snakker med uinnvidde om 3. mai, den internasjonale pressefrihetens dag. For en skarve lokalavisslusk i Norge kanskje ikke så mye å markere. Men pressefrihet, og ytringsfrihet, står under press også i Norge. Blant annet gjennom tåkelegging og hemmelighold hos det offentlige. Samtidig er det en dag for å huske på de titusenvis av journalister som sitter i tyrkiske fengsler, journalister som blir drept i krig eller rett og slett fordi de ikke er enige med landets myndigheter. Heller ikke disse frihetene må tas for gitt, de kommer nemlig ikke gratis.

Artikkeltags