«Bak dette vakre, stivpyntede, erkenorske og perfekte ytre skjuler det seg en stadig gryende misnøye»

DEL

Meninger17. mai er vi så glad i ...

Eller er vi egentlig det? I fare for å få både patrioter og bunadsgerilja på nakken, synes jeg det kan være på sin plass å stille seg spørsmålet. For all del, det er få ting som er koseligere enn å se festkledde barn og voksne vifte med flagg og blåse i fløyter, mens «hurra, hurra» runger over det ganske land. Det er ikke uten grunn at vår nasjonaldagsfeiring skaper både misunnelse og inspirasjon til andre nasjoner verden over, og det skal vi være stolte av.

Men bak dette vakre, stivpyntede, erkenorske og perfekte ytre skjuler det seg en stadig gryende misnøye om at ting er ikke alltid like flott som de ser ut. For ingenting kommer av seg selv, og bak de flotte bildene på TV og aviser ligger det en historie vi ikke liker å snakke høyt om. En historie om ukevis med planlegging for stryking og damping av bunader og findresser, kakebaking, organisering av fanebæring og alt mulig annet som bidrar til å gjøre 17. mai til det den er. En historie som likevel kulminerer med en morgen der stressfaktoren er høyere enn hos en elgokse som sitter fast i myra i åpent lende på første jaktdag.

For det er ingen dager i året hvor man har dårligere tid på morgenen enn på 17. mai. Selv om man står opp to timer før man har lagt seg, så kommer man aldri i mål med finpussen av finskoene eller den siste knappen på bunaden før fem minutter etter oppmøte til barnetoget. Etter heseblesende å ha ramlet inn i rekka til barnehagen eller skolen man skal gå sammen med, rekker man så vidt å få igjen pusten før toget marsjerer i gang med et tempo som ville gitt bronseplass på 10.000-meteren under OL. Er man så heldig å få bære fanen til skoleklassen eller barnehagen man representerer, kan man glede seg over å enten kjempe mot sludd å kraftige vindkast som truer med å kaste deg i Vefsna, eller en sol som steiker så hardt i nakken at den nevnte turen i Vefsna framstår som et minst like hyggelig alternativ.

Likevel går vi gjennom de samme rutinene og det samme stresset år etter år. For hovedpersonene selv, barna, merker forhåpentligvis ingenting til dette. Akkurat på samme måte som vi ikke merket noe annet en glede over å få være sammen med familie og venner mens man spiste seg kvalm på is, kaker og pølser da vi var små, opprettholder vi nemlig tradisjonen for barnas skyld. Akkurat slik Henrik Wergeland ønsket at 17. mai skulle være, og akkurat slik jeg også ønsker at 17. mai skal være.

Gratulerer med DAGEN!

Artikkeltags