Gå til sidens hovedinnhold

«En gang i tida var høna ettertraktet snadder og populær søndagsmiddag»

Artikkelen er over 4 år gammel

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Med jevne mellomrom er media opptatt av å skape nytt liv i seige høner. Eller liv og liv, det dreier seg jo om steindaue skapninger som i løpet av halvannet år eller så har lagt sine tilmålte egg. De, eggene altså, har i neste omgang dukket opp som kritthvite – eller til nød lysebrune – lekkerier på norske frokostbord. Der opptrer de i ymse varianter. De kan være både bløt- og hardkokte, eller stekt sammen med bacon. En personlig favoritt er Egg Benedict hvor egget innledningsvis flyter rundt som gråhvit guffe i en kasserolle før det forvandles til en flott start på dagen.

Men høna altså. De fleste som er litt opp i årene, har trolig et helt annet forhold til høna enn dagens unge. En gang i tida var høna ettertraktet snadder og populær søndagsmiddag for det brede lag av folket. Som frikassé, sammen med ris og karri, eller stekt i ovnen -som en liten kalkun, og sammen med den mytiske stuffingen som kan bidra til å gjøre ethvert tørt høneskinn til noe i nærheten av gourmetmat. Her snakker vi sekstitall og pre-pizza, med lørdagskvelder som i beste fall kunne inneholde en sniff av melkesjokolade og kanskje en pølsesnabb på deling.

På et eller annet tidspunkt entret kyllingen arenaen. Den inntok raskt rollen som gjøkunge og skjøv høna ut over reirkanten, eller sidelinja om du vil. I noen år virret vi rundt og saumfor frysediskene på jakt etter steinfryste hvite klumper merket Prior. Etter hvert måtte vi innse at slaget var tapt. At den smakfulle to i ett-maten, altså først et liv som eggprodusent og deretter som næringsrik kjøttklump med to bein, rett og slett hadde blitt borte.

Et høneliv er kort og tragisk. I tillegg til omgivelsene – frittgående, jo særlig – lever den med evig prestasjonsangst. De lever lydig opp til kravet om å legge ett egg om dagen. Det henger sammen med at høna har særdeles dårlig husk. Den husker ikke at den la ett egg i går, men skjønner såpass at det ikke kan bli kyllinger dersom det er tomt i reiret. Dermed legger den like godt ett egg til. Dag ut og dag inn. En fattig trøst for høna er forresten at kyllinglivet er hakket verre. Eller i alle fall kortere. Etter en måned er det slutt, grillen neste.

Det er all grunn til å rose NRKs forbrukerinspektører for å ha satt høna på dagsordenen igjen. De har påpekt at døde høner er mat, og således bør brukes som det. Nå gasses de i hjel etter endt plikttjeneste som eggprodusenter. Døde høner brukes i dag som tilsetningsstoff i sementproduksjonen og som fyringsolje. Det er en skam all den tid ekspertene forsikrer om at dette er prima mat og norske forbrukere etterspør høne. Butikkjedene på sin side fortviler over at de eneste hønene de får tak i er svenske.

Nå er det atter norske høner i norske frysedisker. Høna er i vinden igjen – så lenge det varer. Folk som har levd ei stund vil huske at den siste høneaksjonen ikke var den første. Også tidligere har det vært gjort forsøk på å vekke høna til live igjen, uten at det har hatt varig virkning. La oss håpe det går bedre denne gangen. Kanskje ikke primært for gastronomiens, men snarere for vår egen samvittighets skyld.

Kommentarer til denne saken