«God gjennombløt saueskit sprutet alle midt i trynet, og det var ikke til å unngå at noe havnet i munnen»

Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

MeningerSist helg var det Birkebeinerritt. Jeg kan innrømme det med en gang at jeg er en av dem som liker dette. Jeg reiser hvert år til Rena for å slite meg gjennom ni mil over fjellet til Lillehammer på sykkel. Jeg har gjort det ni ganger, og tenker ikke å slutte med det på en god stund. Selvsagt er det helt umulig å si om helsa holder særlig mange år til, men som en ukuelig optimist har jeg tro på at det i hvert fall blir ni ganger til. Det er sikkert veldig mange som lurer på hvorfor det er så gjevt.

Selvsagt kan ikke jeg svare for alle de andre, og det er sikkert veldig mange grunner til at det hvert år er tusenvis som tar denne sykkelturen. I år var det en markant nedgang i antall deltakere, og dette er analysert både opp og i mente i forskjellige medier. Ingen har kommet med noen god forklaring, og det spillere egentlig ingen rolle for meg. Det er fremdeles nok deltakere til at de fyller opp 50 puljer med rundt 150 i hver pulje i hovedrittet fra Rena til Lillehammer. I tillegg er det andre distanser, og en ungdomsbirk med mange deltakere. Det blir til sammen rundt 10.000 som syns det er artig å være med på denne begivenheten. Det er imponerende, og selv om det var dobbelt så mange for noen år tilbake er det landets største arrangement.

I 2009 startet jeg min karriere i Birken. Jeg var så «heldig» å oppleve regn, gjørme og et par plussgrader i ni mil i min debut. Faktisk syns jeg det var ganske morsomt, og jeg stoppet underveis og tok bilder av folk som slet seg gjennom gjørmehavet. Jeg hadde på meg regnjakke og berget uten varige men. Jeg hadde selvsagt ingen følelse i føtter og hender, men det er slikt man må regne med. Andre hadde det verre og måtte hentes ned fra fjellet. Året etter, i 2010, var det på samme måten, men da ble det i tillegg en ekstra dimensjon. Alle sauene som beiter på fjellet mellom Rena og Lillehammer hadde selvsagt lagt igjen avføring i løypa. God gjennombløt saueskit sprutet alle midt i trynet, og det var ikke til å unngå at noe havnet i munnen. Jeg var en av dem som fikk mageproblemer på vei hjem. Det ble et par dager på ramma, men året etter var jeg tilbake igjen.

To år med elendige forhold inspirerte til videre deltakelse for min del, for det måtte jo bli bedre vær til slutt. Og i 2011 ble det bra, og opplevelsen var veldig god. Tida ble også kraftig forbedret, og det skal ikke stikkes under en stol at det å senke tida er en faktor i det store bildet. Man sykler sammen med andre, men konkurrerer først og fremst med seg selv. I tillegg er det et mål å klare merket. Alle som har prøvd Birkebeinerrennet og Birkebeinerrittet vet at det er kan være en hard kamp å komme seg til mål innenfor makstida. Den regnes ut etter snittida på de fem beste i hver aldersklasse, og på den tida legges det til 25 prosent. Jeg var ikke spesielt interessert i merkekravet i mitt første år, men etterpå har jeg sneket meg under. Nå skal det sies at det sto om 29 sekunder i år, så da var flaksen på min side.

Erfaringer viser at det skal mye til for knekke entusiasmen hos folk, og jeg er sannsynligvis en av dem. I fjor ble sykkelen min stjålet natta før rittet. Gode råd var dyre i morgentimene, men jeg fikk meg en lånesykkel og la i vei. Midtveis holdt framhjulet på å løsne, men ivrige hjelpere fikset det. Noen går på en smell underveis, og for å si det brutalt så ligger det folk i grøfta hvert år og veiver med armene etter velt. Men de tenker vel som så; jeg må ta et år til og unngå velt...

Ut på tur aldri sur er det noe som heter, og Birken er sosial på så mange måter. Man reiser alltid sammen med noen, og overnatter gjerne i telt eller på madrass. I målområdet er det mat og øl og diskusjon om rittet. Man får klaget litt på formen, fortalt om krampa som rykket i beina og sagt at man skulle tatt litt tid her og der. Og at man absolutt burde lagt ned noen flere treningstimer.

Så er det bare å starte treninga til neste år. Blir du med?

Artikkeltags