«Det kommer også et og annet surt smilefjes (!!!), og noen ganger et dødninghode, samt klappende hender, halvmåner og jeg vet ikke hva»

Av
Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

MeningerDet har gått inflasjon i tegnene vi bruker for at det vi mener, eller forsøker å uttrykke, skal bli så klart som mulig. Vi nøyer oss ikke lenger med bare ett spørsmålstegn. Det blir minst to, som oftest tre. Vi eter oss nærmest inn i margen på mottakeren og avkrever vedkommende et kraftfullt og konsist svar på sekundet. Slik virker det i alle fall, selv om det trolig ikke er meningen. Mulig er det flere enn meg som syns ett spørsmålstegn fortoner seg som smålig og kanskje litt kjipt. Og som derfor raskt kakker på et par ekstra.

Det står om mulig enda verre til med utropstegnene. Ut fra helt vanlige e-postmeldinger framgår det at meldingene langt fra er nøkterne, men at det hoies og gaules over en lav sko med opptil fem utropstegn bak helt vanlige «hei igjen». Før var utropstegnene forbeholdt fromme ønsker om en god jul, og den automatiske fortsettelsen «og et godt nytt år!». Alle skjønner at det der er på plass med et utropstegn for å understreke inderligheten i en hilsen som tross alt gjelder for et helt år. På samme måte som alle skjønner at det er påkrevd med et utropstegn bak «Leve kongen!» – en begeistret ytring som dessverre har blitt altfor sjelden i våre dager.

Vi har sluttet å sende fra oss nøkterne meldinger. Vi klasker på smilefjes, tomler som er vendt oppover eller nedover. Likeså champagnekorker som flyr veggimellom, og innimellom også norske flagg. Det kommer også et og annet surt smilefjes (!!!), og noen ganger et dødninghode, samt klappende hender, halvmåner og jeg vet ikke hva. Alt dette brukes for at meldinga, som oftest er en tilbakemelding, skal bli så klar som mulig. Sannheten er at virkningen er den stikk motsatte. Mottakere av slike sammensurier holder ikke lenge, men risikerer å ende opp i en permanent status av ekstrem villrede.

Mange, helst grammatikknerdene jamrer forresten i vånde over at semikolonet i ferd med å ta kvelden. Jeg trodde tegnet var dødt og begravet for lenge siden, og at det nå kun er forbeholdt stilistene i Det kongelige norske justisdepartement. Internposten der i gården skal visstnok være full av semikolon for å gjøre forsøket på å beskrive det ugjennomtrengelige enda mer uforståelig. Jeg tror det er mange med meg som ikke kommer til å savne semikolonet nevneverdig. Det tar seg forresten ikke ut mange ganger etter hverandre heller ;;;;; !! :-)

Selv om vi er mange som har en hang til å dundre på med smilefjes og utropstegn på privaten, er situasjonen en helt annen i offentlig forvaltning. Der er opphopning av alskens varianter av smilefjes sjelden vare. Gudene skal vite at det kunne vært påkrevd mang en gang. Tenk bare hvor mye lettere det ville vært om fylkeskommunene kunne krydret befalingen om nedlegging av hurtigbåtruter med festlige champagneflasker og tommelen opp. Heller ikke i det private næringsliv florerer smilefjesene. Mange frykter det virker useriøst og har nedlagt forbud mot den slags.

Journalisten Andreas Wiese skrev for noen år siden om dagens balstyrige tegnbruk, sammenliknet med gamle dagers ditto. Historien vil ha det til at forfatteren Victor Hugo ville vite hvordan salget av den siste boka hans gikk. Han telegraferte da et «?» til sin forlegger. Svaret kom like etter og lød bare «!». Enklere kan det ikke gjøres, og Victor Hugo fikk svaret han ønsket.

Artikkeltags