President Trump har gjort det til et varemerke å angripe journalister. Beskylder dem for «fake news», kaller dem for avskyelig avskum og det som verre er. Han har begrenset adgangen deres til informasjon - stengt dem ute fra Det hvite hus og har heller basert seg på å opplyse det amerikanske folk gjennom endimensjonale twitter-meldinger.

De siste meldingene fra «the land of freedom» er at han nå har gått løs på den frie og uavhengige forskninga. Presidenten har jo ingen tro på menneskeskapte klimaendringer. Nå skal forskninga og forskerne sensurerers og knebles.

Det kommer for tida mye rart fra Det hvite hus. Vi klarer nesten ikke å ta det inn over oss - denne komikkens galskap.

Men det er all grunn til å stoppe opp. Trump er ikke alene i sin tilsynelatende paranoia og ekstreme kontrollbehov.

For dette er et mønster som går igjen. Pressefriheten har aldri, i moderne tidsalder, vært mer truet enn nå. To tredjedeler av alle verdens land har registrert en forverring av ytringsfriheten.

Halvparten av den samme befolkninga har ingen eller sterkt begrenset ytringsfrihet. To av verdens toneangivende land befinner seg blant dem, nemlig Russland og Kina.

I fjor ble 74 journalister drept på jobb, et langt større antall sitter fengslet fordi myndighetene ikke liker det de skrev eller filmet.

Man trenger ikke gå lenger enn til Tyrkia. President Erdogan har startet en klapperjakt på journalister. 19 fengslede journalister fra én og samme avis, riskerer akkurat nå fengslesstraffer på 43 år. Hvorfor?

Jo, for de på avisas førsteside anklaget regjeringa i Ankara for å sende våpen til syriske opprørere. Artikkelen var basert på grundig journalistisk håndverk.

Nyhetskanalen, al Jazeera i Qatar er blitt for farlig og pågående for Egypt, Israel og flere andre land i Midt-Østen. De krever nå sterkere sensur og endog nedstengning av kanalen. Journalistikken deres ble for brysom for makthaverne. Medieinstitusjoner og menneskerettighetsgrupper over hele verden har protestert, deriblant Norsk redaktørforening og Norsk journalistlag.

Norge, derimot, ligger på topp over land i verden med den beste pressefriheten. Men også i verdens beste land er det all grunn til å akte denne friheten.

Vi som jobber innenefor pressa, møter i økende grad en mur av profesjonelle kommunikasjonsmedarbeidere når vi henvender oss til offentlige etater og det private næringsliv. De vil helst ha forhåndssendte spørsmål på mail før vi i det hele tatt blir satt over til den rette politikeren eller byråkraten, forskeren eller bediftslederen for den saks skyld - det er ikke alltid vi lykkes med det heller.

Vi opplever stadig oftere at ansatte, både i det private og det offentlige, er redd for å uttale seg. Mange bedrifter har innført strenge restriksjoner på hva de ansatte kan uttale seg om - noe som igjen ikke bare begrenser den enkeltes ytringsfrihet - men som også gjør det problematisk for media å innhente, kontrollere og analysere det som skjer.

Situasjonen for varslere i arbeidslivet er fortsatt meget vanskelig til tross for at vi på papiret har fått et bedre varslervern. Det har oppstått en fryktkultur. Det kan, i sin ytterste konsekvens, medfører at korrupsjon, alvorlige hendelser og svikt ikke blir avdekket.

Vi har også fått en sterkere individ-overvåkning. Politiet har i dag, dog på visse vilkår, fullmakter til skjult overvåkning, hemmelig ranssaking, romavlytting og mobil- og digital-overvåkning.

Ytringsfriheten er ingen selvfølge. Den må blankpusses hver eneste dag.

Toril Risholm