Gå til sidens hovedinnhold

Grønne enger og noe annet attåt?

Artikkelen er over 3 år gammel

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Sommerjobberne er over oss og de skal holde det gående helt til vekstsesongen er omme. Over hele landet putrer ungdom i den verste kvisealderen rundt på traktorgressklippere av ymse kvalitet og med høyst varierende lydnivå. Man trenger ikke være rakettforsker for å skjønne at dette er drepende kjedelig. Det må være langt vettugere å bruke parkene til noe mer forstandig enn bare å klippe graset som gror. Og gror.

Elveparken i Mosjøen bestå av altfor mange grønne mål. Ut over at graset gror, skjer det imponerende lite i lunga som er grønn og fin, men paradoksalt nok helt uten liv. Her er det på tide å ta grep – som det heter for tida, om folk som tør gjøre noe som er bitte litt ut over det som er forventet av dem. Hva med å sette i verk tiltak som gir liv til grassletta? Hva med å gjøre den daue grasenga om til en aktivitetspark der små og store kan tilbringe ledig sommertid?

Ilaparken er en grønn lunge i Trondheim. Litt mindre enn Elveparken og ikke med på langt nær så flotte omgivelser. Den har aktiviteter både for små og store. Det første vi så da vi besøkte parken for litt siden, var en krittstrek som lå henslengt midt på plenen. Han hadde på seg svart underbukse og svarte sokker til midt på leggen, og lå og leste i ei bok. Rundt ham fauk unger i alle aldre fra lekeapparat til lekeapparat. En Zipline, eller en løypestreng, om du vil, med godt fart og ikke mer vidløftig enn at en femåring kunne ta turen, var den mest populære attraksjonen for de minste. Det hører med til historien at Ilaparken har fått pris for sin utforming.

Kommer det til å koste skjorta dersom man drister seg til å kopiere noen av grepene som er tatt i Ilaparken, og som har bidratt til å gjøre Ilaparken til noe mer enn ei drepende kjedelig kløvereng? Ja, noe penger kommer det alltids til å koste. Men holder man konsulenter og profesjonelle prosjektmakere med powerpointer unna, og planlegger forstandig ut fra lokale forutsetninger, trenger det trolig ikke bli så dyrt. Dessuten har Vefsn flinke fagfolk som både tenker og handler. Det så vi da det plutselig kom opp ei flott og ikke minst tjenlig og selvsnekret bru ved Vefsns nye attraksjon, Playa del Baustein.

Byparken er noe mindre enn herligheten langs Vefsna. Heller ikke den kan karakteriseres som noe i nærheten av en aktivitetspark. Der ligger et par hemmelige staudebed som knapt noen vet om. I tillegg kan parken skilte med musikkpaviljong som visstnok står der fordi den har stått der siden verdenskrigen. Den første altså. Den «moderne» delen av parken inneholder noen benker og et klatrestativ. Artig nok en halvtime, men knapt noe å basere et heldagsbesøk med niste på.

Parker uten liv er daue parker. Hvorvidt store sletter med gras og et og annet slingrete bjørketre er egnet til forlystelse i kraft av seg selv, er høyst tvilsomt. Noe må skje, og det går kanskje an å peke på Foreningen til Mosjøens forskjønnelse. Etter det vi forstår er de travelt opptatt i Trongskardet for tida. Når den skålen er drukket og triumfen fortært, bør de kaste et blikk på parkene. De trenger knapt mer forskjønnelse, men liv ut over gras og stemorsblomst.

Og de som putrer rundt på grasklipperne hele sommeren, stiv i blikket og med musikk i digre øreklokker, hva skal skje med dem? Vi ønsker naturligvis at de skal ha samme mulighet til inntjening i årene som kommer. Selv om vi gjør noe med parkene gjenstår det fortsatt gress som skal klippes. Kanskje de kan bruke noe mer tid på å superstrigle kirkegårdene, den eneste plassen hvor vi ikke anbefaler liv ut over det strengt nødvendige.

Rune Pedersen

Kommentarer til denne saken