Mobilkvil face to face

Stine Skipnes

Stine Skipnes Foto:

Artikkelen er over 3 år gammel
DEL

Skråblikk

Sjekker du mobilen på do? Ligger den på nattbordet bare sånn i tilfelle oldemor skulle få et illebefinnende? Er du alltid på nett? Blir irritert hvis noen ikke tar mobilen eller svarer på melding? Du er ikke alene. Vi har blitt teknologiens slaver med tilgjengeligheten som pisk.

Mobilfrie skoler er tiltak som tas i bruk for å begrense mobilbruken. Det meldes om elever som faktisk snakker med hverandre i friminuttet, om lærere som slipper å konkurrere om oppmerksomheten med mobilen i timene. Ungdommen er hekta på Snap og Instagram. Hvor har de det fra? Kanskje de voksne, som burde blitt utfordret på mobilfrie arbeidsplasser. Voksne som dytter mobilen i hånda på toddleren. Som lar unger flaskes opp på mobil i stedet for sutteklut, leker og fangkos. Ene og alene for å få fred. For så å klage på all skjermbruken.

En fjelltur er nærmest bortkastet hvis den ikke dokumenteres med skryteselfie, og Facebook overstrømmes av fredagskvelder med rødt i glasset og middelaldrende på jakt etter bekreftelse og «likes» for profilbilder med rynkefritt filter. Bilder som før var forbeholdt familiealbumet offentliggjøres uten blygsel. Her tripper mødre i bikini, fedre blotter brystkassen og poden må fint finne seg i å bli kringkastet i nettoen. For all framtid. Intriger, baksnakking og sladder er bare noen av ingrediensene som florerer på nettet. Det snakkes om digital mobbing av barn og unge. Men det finnes heller ikke grenser for hva voksne folk lirer av seg gjennom noen tastetrykk. Her snakker vi hviskeleken ganger ti. I bunn og grunn kan nettet likestilles med en gigantisk megafon som har potensial til å nå hele verdens befolkning. Eller som å gå i 17. mai-tog med bilde av seg selv i festlig lag på fanen. Det skulle tatt seg ut.

I påsken slo jeg av mobilen. Jeg lover, det var skikkelig deilig. Det skal sies at årsaken var en avart av mannesjuka, men uansett, mobilen ble hengt på korset. Ingen telefoner, ingen meldinger. Jeg vet ikke helt om jeg gikk glipp av så mye. Kanskje en og annen statusoppdatering type #idyll, #familiekos,#mammalykke. Men hvor lenge var vel Eva i paradis? Da nedfarten sto for tur var det på med mobilen igjen. Svake menneske. Jeg kan ta meg i å lengte etter fasttelefonens tid. Eller da vi gikk i telefonboksen, puttet to kroner på og tulleringte til en fyr bare for å få høre stemmen hans. Da vi kjørte flere mil for å dra i besøk, uten at det var avtalt på forhånd. Jeg elsker uventet besøk, men har forstått at andre vil ha beskjed før de slipper folk inn i et nystriglet hjem.

Hva skjer når 13 voksne mennesker som ikke kjenner hverandre veldig godt kommer inn i et rom? Mitt lille forskingsprosjekt konkluderer med at sju av dem tar opp mobilen. Quizkampen, Twitter og siste nytt er tydeligvis hakket mer interessant enn menneskene de omgir seg med. Fingrene stryker kjælent over skjermen, mens kvinner og menn sender ut signaler som «jeg kjeder meg» og «jeg er usikker» og «ikke prat til meg». Et annet selvopplevd scenario. Det er bransjetreff med prisutdeling og landsdelens beste journalister hylles på scenen. Kollegaer reiser seg og applauderer, mens mine borddamer blir sittende og glo på mobilen, nippende til rødvinsglasset.

Jeg har lest om vennegjenger på restaurant, hvor den første som sjekker mobilen må betale regninga. Om kompiser som møtes til mobilfrie kvelder, om folk som møter gjestene med «mobilkvil» i entreen, skrevet på et stativ hvor mobilen bevilges alenetid mens partneren er på besøk. Så kan man snakke sammen face to face, ikke in space.

Artikkeltags