«Jeg krever ikke mye av doningen min, men gud bedre så mye den krever av meg»

DEL

God helgJeg er svært lite bilinteressert. Jeg har et anstrengt forhold til rånere, og kjøpte faktisk ikke min første bil før jeg var 30. For meg er bilen et framkomstmiddel, og så lenge den går både forover og bakover er jeg fornøyd. Med andre ord krever jeg ikke mye av doningen min, men gud bedre så mye den krever av meg. I alle fall når det kommer til tålmodighet og økonomi.

Bilen min (vår) har nemlig en egen evne til å bryte sammen akkurat når vi trenger det som minst, hver eneste gang. Noen ganger tror jeg rett og slett ikke at den liker å bli kjørt, og det er jo litt skuffende siden det tross alt er hovedfunksjonen til en bil.

Etter hver eneste reparasjon tenker jeg at nå kan det snart ikke være flere deler igjen som ikke er bytta ut, for så å bli like «overraska» igjen ved neste korsvei. Når du tror alt er på stell, kan du ta deg gift på at et eller annet sted i det innerste indre er det en bitte liten sensor eller bankeføler med et stort oppmerksomhetsbehov. Og her kommer visdomsordene «liten tue kan velte stort lass» virkelig til sin rett, for uansett hvor liten eller ubetydelig den ødelagte delen er, så er den mer enn stor nok til å sette både bilen, privatøkonomien og planlagte langturer på vent.

Langt, langt inne i de nordsvenske skogene, på vei sørover, ja, til og med på Mo har min langt fra trofaste Honda funnet ut at den trenger en lengre pause. Med to småttiser i baksetet er det ikke alltid like morsomt når turen plutselig blir en dag eller tre lengre enn planlagt, men dette er tydeligvis noe vi må ta høyde for hver eneste gang vi skal på kjøretur.

Denne helga har vi for eksempel tenkt oss til Bodø, men det har tydeligvis ikke bilen vår. I dag begynte nemlig varsellampene bokstavelig talt å blinke igjen, og som en nervøs far på sykehusgangen en gang på 1970-tallet, venter vi spent på hva bildoktoren skal vise fram. At det er en større regning der sier seg nesten selv, men å finne ut av hva slags idiotisk mikroinnretning som har tatt kvelden er jo alltid like spennende. Forhåpentligvis er det ikke mer alvorlig denne gangen enn at vi i det minste kommer oss til midt på Saltfjellet før nye mangler setter en effektiv stopp for nok en kjøretur.

Jeg begynner etter hvert å få taket på en del praktiske ting jeg aldri kunne drømme om å få til for noen år siden, men når det kommer til bil er jeg fortsatt like blank som lakken på noen andre sin bil. Jeg trenger derfor profesjonell hjelp, og akkurat som hos psykologen skal bilene i dag analyseres, for så å selv gi beskjed om hva som er galt. I vårt tilfelle er det dessverre mye som må rettes opp i, og tung medisinering og flere innleggelser ser ikke ut til å hjelpe. Men samtidig gir du ikke opp overfor noen du er glad i, og til tross for alle bekymringene den påfører meg, bryr jeg jo meg om bilen min. Det er tross alt min første, og alle husker vel sin første bil?

Jeg har derfor bestemt meg for å gi bilen én sjanse til, og forhåpentligvis forstår den alvoret denne gangen. Det er tross alt ikke flere deler igjen å bytte ut.

Artikkeltags