«Utad virker jeg å være både oppvakt og påskrudd, mens på innsiden sitter jeg egentlig i en transeliknende tilstand»

DEL

MeningerI det siste har jeg fått mer og mer sansen for å sitte. Rett å slett bare sette meg ned å gjøre absolutt ingenting. Det trenger ikke være så lenge heller, bare nok til å kople fullstendig av fra omverdenen for et lite øyeblikk. Om det er alderen er bare hverdagslig stress som er grunnen, vet jeg ikke. Men det er altså noe jeg har blitt flinkere til den siste tiden, og det har jeg tenkt å fortsette med.

En god kompis av meg har praktisert denne formen for meditasjon i en årrekke, og stort sett alltid når jeg ringer å lurer på hva han gjør får jeg til svar: «Æ sett!». Vedkommende setter riktignok pris på et par gode tøfler og har definert seg selv som pensjonist i hodet siden han var i midten av 20-årene, men så har jeg heller aldri opplevd han som nevneverdig stressa heller.

Det er likevel viktig å skille mellom å sitte litt ned mellom slagene, kontra det å sitte nedslått. I dagens samfunn sitter de fleste av oss langt mer enn vi burde, både på jobb og hjemme i godstolen. En rekke alvorlige sykdommer er forbundet med å sitte for mye, og vi forbrenner langt flere kalorier og styrker muskulaturen om vi står eller går. Så lenge man er bevisst på dette er man forhåpentligvis utenfor faresonen, og for hodet sin del tror jeg derfor denne ekstra lille sittepausen gjør underverker.

Både hjemme og på jobb bevilger jeg meg selv litt sittetid, der deadline får være deadline og oppussing være oppussing. Det er kanskje ikke alle ganger det passer like godt, men etter å ha startet fredagene på videregående med trippeltime norsk, utviklet jeg det som på godt norsk ble kjent som «norskblikket». Det gjør at jeg utad virker å være både oppvakt og påskrudd, mens på innsiden sitter jeg egentlig i en slags transeliknende tilstand der jeg er totalt uvitende om hva som foregår rundt meg (for dem som ikke har opparbeidet seg et skikkelig norskblikk, så er det fullt mulig å bevilge seg en dopause eller to i stedet. Sittende selvsagt).

Det er likevel viktig å skille mellom å sitte litt ned mellom slagene, kontra det å sitte nedslått.

Heldigvis ser det ut til at arvingene mine allerede ser behovet av en god sittepause, og når de er slitne eller oppjaga finner de gjerne selv fram lego eller fotballkort for å kople ut for en stakket stund. Da er det helt umulig å få kontakt med dem, akkurat slik det skal være.

Artikkeltags