Gå til sidens hovedinnhold

De gærne har’e godt!

Artikkelen er over 3 år gammel

God helg Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Kanskje ikke så mange husker det, men dagens tittel, «De gærne har’e godt», er tittelen på en låt som galningene i Prima Vera fikk en slags hit med i 1982. Med i Prima Vera var Jahn Teigen, Tom Mathisen og Herodes Falsk. Disse herrene herjet 80-tallet i grønne strømpebukser, badehansker som hodeplagg og elleville sangtekster som fortsatt får det til å rykke i munnvikene.

Dette var altså på 80-tallet og de gærne hadde det godt. Det var krøllet hår for alle kjønn, disco var inn og etter hvert ble det skulderputer, glam-jakker og leggvarmere og aerobic slo gjennom som treningsform. Med andre ord, det ble lov å være gal og trendy på en og samme gang.

Det slår meg i ettertid at den tids galskap ikke førte med seg så mye videre inn i framtiden, ikke mye annet enn dårlig musikk og gode minner. Da er det heldigvis bedre levevilkår for dagens galskap. Den fører ofte til håndgripelige ting eller utvikling ut over det normal galskap vanligvis fører til. Og dagens galskap blir ofte prissatt og hyllet av dem som ikke er riktig så gærne. Selvsagt skjer dette i etterkant av galskapens utfoldelse, men dog er dette et bevis på at galskap er nyttig.

Nå lurer du kanskje på hvor jeg skal med denne hyllesten av galskap? Vel, det er i skrivende stund litt usikkert også for meg, men la meg få peke på en del fakta. Torsdag kveld kunne en jublende Bjørnar Nyland motta Drivkraftprisen da den ble delt ut på Mo i Rana. Nyland mottok prisen på vegne av Foreningen til Mosjøens Forskjønnelse og foreningen fikk prisen for jobben den har gjort for Helgelandstrappa.

Akkurat nå er dyktige håndverkere i full gang med å flytte stein til denne trappa. I år som i fjor kommer sherpaer fra gedigne Himalaya (rundt 8.000 meter over havet) til lille Mosjøen (2 meter over havet) for å tilrettelegge og lette oppstigningen til Øyfjellet (818 meter over havet). Før de kunne legge den første steinen i trappa hadde Foreningen til Mosjøens Forskjønnelse lagt ned et durabelig arbeid med å få lokalbefolkningen til å tro på dette prosjektet, samle inn penger og planlegge. I begrunnelsen for at foreningen fikk Drivkraftprisen heter det blant annet: «Vinneren gjorde noe umulig mulig og noe utilgjengelig tilgjengelig». Et annet sted skriver juryen: «Før vinneren gikk i gang var det negativ stemning og lite initiativ – etter vinneren gikk i gang bobler det over av initiativ og positivitet». Og da nærmer vi oss et lite poeng: Da forslaget om å få til denne trappa kom opp for første gang ble det hvisket og tisket om total galskap, tullinger og et prosjekt som var dømt til å mislykkes.

I dag er trappen ikke et spinnvilt prosjekt dømt til å feile. Trappa er ikke ferdig, men den er en realitet. En utopi har blitt forvandlet til en folkekjær trapp som kanskje ikke fører opp til Nirvana, men som tar folk opp gjennom Skardet og etter hvert helt opp på Øyfjellet. Den er tatt i bruk av unge og gamle som ellers aldri ville tenkt på å ta denne turen. Dagens galskap fører altså til utvikling og glede.

Går vi litt tilbake i tid, til det staute 70-tallet, finner man nok et eksempel av lokal galskap. Noen tullete idealister laget bråk da majoriteten ville rive ned falleferdige brygger, bordsjåer og utrangerte hus i hjertet av Mosjøen sentrum. Altså Sjøgata. De ble karakteriserte som drømmere, romantikere og samfunnssinker som ville stoppe den moderne utviklingen. Likevel sto disse gærningene på sitt: Sjøgata og bebyggelsen skulle ikke vike for ny vei og ny parkeringsplass, den skulle reddes koste hva det koste ville. I dag er de aller, aller fleste av oss takknemlig for den innsatsen som ble gjort. Personlig skjenker jeg dem ofte en stille «takk for innsatsen» når jeg går gjennom Sjøgata.

I 2006 var det noen som fant ut at de skulle arrangere en kunstfestival i Sjøgata, Galleria het den. Skikkelige gærninger, og vi så jo hvordan det gikk ...

Og galskapen råder fortsatt lokalt. Det var noen gærninger som mente at man kunne lage en sånn derran’e klatresti i Øyfjellet, det ville dra turister, mente de. Og tullingstemplet kom fram. Så mente noen at det kunne vært morsomt med en sånn vaier spent fra Øyfjellet over elva, det ville bli kjempemoro å fly gjennom lufta over Vefsna i en slik en. Trenger jeg nevnte at tullingstemplet nok en gang smalt ned i stempelputa? Disse ville ideene er i dag en realitet og selv om jeg med min høydeskrekk aldri i H*****E kunne tenke meg til å komme i nærheten av denne galskapen, er jeg nesten euforisk fornøyd med at hjembyen min har dette å by på.

Tullingstemplet har også vært brukt i forbindelse med en gondolbane fra Mosjøen sentrum og opp på Øyfjellet. Hva i all verden skal noe slikt være godt for? Selv er jeg skeptisk til dette prosjektet. Ikke til ideen, ikke til muligheten for å få den gjennomført og heller ikke til om dette er et prosjekt som vil krones med hell og lykke. Jeg er nemlig sikker på at også dette prosjektet vil føre til at flere besøker hjembyen min og at flere føler stolthet over Mosjøen. Det som gjør meg skeptisk er den allerede nevnte høydeskrekken ...

Kommentarer til denne saken