Fra scenen dundrer Mads Eriksen Band i gang med «Spirit in the night» til jubel fra publikum. Bruce Springsteen-låta, som Manfred Mann’s Earth Band gjorde til progrock på 70-tallet, lever i beste velgående nesten 40 år etter. Chris Thompsons grove stemme, med den fine knekken, følger på. Er man virkelig i Mosjøen nå?

Jeg er for ung til å ha vokst opp med disse artistene, men jeg har likevel et godt forhold til mange av låtene. Så for meg er det stort at folk som Chris Thompson og Manfred Mann kommer til Mosjøen tett på hverandre. Jeg kan ikke en gang forestille meg hvordan det er for dem som var tenåringer da denne musikken var på topp.

Selv om det begynner å bli noen år siden så holder musikken seg godt. Det gjør også stemmen til Thompson. Spesielt når han drar på kommer den virkelig til sin rett. For eksempel i «For You», som blir kveldens første virkelig allsanglåt.

Bandet til Thompson er bunnsolid, med Mads Eriksens gitarspill som det store høydepunktet. De loser oss med største selvfølgelighet mellom de herlige temposkiftene som gjør 70- og 80-tallsmusikken både spennende og relevant, også i dag.

Det er mye progrock i settet, men også rein rock, hardrock som grenser mot metall, blues og noe som best kan betegnes som gubberock.

Etter å ha holdt det gående lenge, med god, klassisk rock, girer Thompson og Eriksen opp til sjettegir. Og jeg som trodde det var ei femtrinns girkasse. En særdeles hyggelig overraskelse, som starter med «The Runner» og «Don’t Kill It Carol». Det er her den virkelige hitparaden starter.

Da kommer låter som «Blinded by the Light» og «Mighty Quinn» på rad og rekke, med ekstranummerne «Redemtion Song», «You’re the Voice» og «Davy’s on the road again».

Skal man finne noe å pirke på med denne konserten er det at Chris Thompson mangler noe av denne utstrålinga og scenepersonligheten som de fremste frontfigurene og vokalistene har. For stemmemessig er det ikke mange han står tilbake for.

Men akkurat det tenkte nok ikke publikum noe større over under konserten i Gilles Garden. Og lykke til med å få «You’re the Voice» av hjernen igjen nå.

Oh-wo-wo-wo, oh-wo-wo-wo.