Tidsvinduet for å få bygd ut grønn industri er i ferd med å lukkes. Ikke på grunn av etableringene i seg selv, men på grunn av at vi seiler stadig nærmere et kraftunderskudd. Og tungindustrietableringer planlegges til andre landsdeler, eller til og med andre kontinenter.

Skal vi komme i mål med det grønne skiftet, er vi avhengig av grønne industrietableringer – og vi er avhengig av politikere som evner å legge mest mulig til rette for det.

Det første steget er å avklare behovet for å bygge ned natur. Uavhengig av om man benytter seg av naturgitte forhold, eller ønsker å benytte seg av kjernekraft så vil det medføre store naturinngrep, enten ved installasjonene i seg selv ved vann-, vind- og solkraft eller gruvedriften som kreves for å fôre et kjernekraftanlegg. Allerede om fem år er det varslet at vi går mot et energiunderskudd. Dette betyr at vi har mindre enn fem år på å diskutere sammen med næringsdrivende, kommuner og interesseorganisasjoner for å finne de minst konfliktfylte områdene og de beste løsningene. Det gylne øyeblikket for Nordland er akkurat nå, og vi kan ikke la det komme bort fra oss.

«Galskapens tidevann» er et utsagn som beskriver situasjonen, og diskusjonene godt. Frontene for eller imot nedbygging av natur for å sikre grønn energi et blitt så polariserte, at ansvarlige politikere ser til kjernekraft. Kanskje kan det være den minst konfliktfylte metoden for å få dekket inn behovet til kraftkrevende industri, det grønne skiftet og for å få bygget det nye Nordland? Jeg er selv ingen motstander av kjernekraft som et alternativ, men jeg mener premissene som er lagt i den åpne debatten er feilaktig og misvisende.

«Kjernekraft krever mindre naturinngrep og arealbruk enn tradisjonell kraftutbygging» er en frase man møter ofte. Dette er dog bare delvis sant, foranledningen til kjernekraft er steinhard gruvedrift. Dersom noen har glemt tidligere saker, så kan jeg minne dere på at gruvedrift er ikke uten kontrovers i Norge.

Et annet eksempel er at «industrien trenger kjernekraft som en stabil energikilde, for å fungere som et balansebatteri, i tillegg til behovet for mer kraft.» Dette er ubetinget feil.

Eksisterende utbygging av vann- og vindkraft har potensiale til å fungere som balansebatteri for hverandre, ved at man sparer vann når det blåser og vice versa. Mekanismene for å få dette til å fungere i praksis er ikke utarbeidet enda, men med Senterpartiet i regjering ser man heldigvis at det tas initiativ til å finne gode løsninger, og ikke minst en vilje til å ta over seg problemstillingen.

Ved utbygging av kjernekraft som et supplement til kraft for industri vil det først være i etterkant av bygging at paradokset er en realitet. I et relativt presset verdensmarked blir mye veid opp i en kost/nytte-analyse, hvor det finnes tre hovedfaktorer: Kost av personell, kost av råvarer og kost av kraft. De to første kriteriene har Norge aldri kunnet konkurrert på, og nå skal vi utsette det tredje kriteriet til en lik pris med andre land. Det som skulle være redningen for industrien kan her fort vise seg å være det motsatte.

Skal vi da avskrive kjernekraft som en alternativ løsning? Svaret er nei. Olje- og gassindustrien har en sterk økonomisk ryggrad som tåler en kostnadsøkning, og den har i tillegg et stort behov for en skikkelig grønnvask. Når det kommer til elektrifiseringen av sokkelen tror jeg utbygging av kjernekraft vil være en god løsning, og jeg mener det ville vært unaturlig om man ikke ser på Melkøya som et mulig prøveprosjekt. Det vil gi oss god erfaring rundt større leveranser av kraft fra kjernekraftverk, og i tillegg gjør at Norsk olje og gass går en blidere fremtid i møte.

Trenger vi industri i nord? Svaret deles nok ikke av alle, men jo – vi gjør det. Nordland har i dag negativ befolkningsvekst, og det er ingen hemmelighet at tungindustrietableringer påvirker folketallet. Hva ville Vefsn, Rana eller Meløy vært uten industriparkene sine?Kanskje noe så antiklimaktisk som et simpelt veikryss, hvem vet.


Torkil Eriksen, varaordførerkandidat Grane SP og Raymond Fagerli, ordførerkandidat Grane SP