Søndag 18. november deltok NESO i debatt i NRKs Helgemorgen. Temaet var bekymringene knyttet til lovforslaget om innleie, som skal behandles i Stortinget i høst. Til debatten stilte også arbeids- og inkluderingsminister Marte Mjøs Persen og Høyres Anna Molberg, sistnevnte er medlem av arbeids- og sosialkomiteen på Stortinget.

For NESO var det skuffende å høre at ministeren ikke i noen grad ser ut til å ha tatt innover seg de innspillene som er kommet i høringsrundene. Mjøs Persen leste opp de samme argumentene som tidligere, uten å ta innover seg de realitetene som både NESO, arbeidsgiversiden og Molberg fra Høyre fortvilet forsøker å gjøre regjeringsapparatet oppmerksom på.

De fagarbeiderne Mjøs Persen og hennes kollegaer i regjeringsapparatet mener man skal gi fast ansettelse istedenfor å leie inn, de finnes ikke rundt om i distriktene i Nord-Norge! De fleste av NESOs medlemmer ville gitt fast ansettelse på dagen om det dukket opp en fagarbeider som ville ha fast jobb på Andøya, i Stokmarknes, Alta eller Vadsø.

Bygg- og anleggsnæringen er ikke alene om ha rekrutteringsutfordringer. Men Stortinget bør tenke seg godt om før man bidrar til at Norges største distriktsnæring får problemer. Byggenæringen er den største distriktsnæringen og betyr mye for jobb- og verdiskapning i distriktene, og bidrar gjennom dette til både bolyst og utvikling i hele landet. I Nord-Norge, hvor det store flertallet av våre kommuner opplever fraflytning, er dette spesielt viktig!

I byggebransjen er man avhengig av en viss fleksibilitet. Oppdragsmengden varierer. Et eksempel på et behov som kan dekkes med innleie av arbeidskraft er når prosjekter overlapper. Uten mulighet for å leie inn arbeidskraft må særlig små og mellomstore aktører bli langt mer forsiktige og restriktive med hvilke prosjekter de påtar seg. Blant konsekvensene blir mindre konkurranse, prisstigning og økt ventetid for byggherrene.
Hvis man – i en konstruert virkelighet hvor tilgjengelige fagarbeiderne finnes i vår landsdel – ansetter de ekstra arbeiderne man har behov for til å ta unna en topp: Er det best for arbeidstakerne at de må sies opp eller permitteres ved avslutningen av et prosjekt? Eller er det bedre å ha en fast ansettelse hos et bemanningsbyrå, hvor en kan gå til ny jobb et annet prosjekt neste dag? Vi bare spør.

Paradoksalt nok åpner også forslaget for at flere useriøse firmaer slipper til i det norske markedet. Vi tror mangelen på arbeidskraft vil føre til at vi får flere utenlandske produksjonsentreprenører på banen. Er det egentlig et bedre alternativ enn innleie fra seriøse bemanningsselskaper, hvor de ansatte som leies ut er fast ansatt?

Med sine uttalelser i Helgemorgen søndag, virker det som Mjøs Person fortsatt lever i villfarelsen av at endring av loven ikke vil påvirke bedrifter utenfor Oslofjorden-området. Altså har vi et klassisk eksempel på at de som sitter og bestemmer i hovedstaden ikke evner å se konsekvensene av vedtakene sine ute i distriktene. Man ønsker å få bukt med et problem med useriøse aktører som i all hovedsak er knyttet til Østlandsområdet, men ender opp med å slå beina under store deler av næringen.

Et av argumentene til ministeren er at de i forslaget om forbud mot innleie gjør unntak for bedrifter som er tariffbundet og har avtale med fagorganisasjon med innstillingsrett (mer enn 10 000 medlemmer) utenfor Oslofjord-området. Er det egentlig innleie som er problemet, eller at arbeidsgivere ikke er organisert? Innleie kan altså gjøres i fullskala bare man har en tariffavtale. Betingelsene hos de som leies inn blir ikke bedre selv om innleiebedriftene er organisert. I så fall skulle jo pålegg om organisering vært knyttet til bemanningsfirmaet (som er arbeidsgiver til de som leies ut)?

I NESO er vi selvsagt ikke negative til tariffavtaler, det er mye positivt med å være fagorganisert. Men vi er ikke tilhengere av «tvangsorganisering».

Ca. halvparten av byggenæringen er tariffbundet og det samme anslår vi gjelder for våre medlemmer. Gjør det halvparten av våre medlemmer useriøse? Her mener vi det er konstruert opp et likhetstegn mellom det å være fagorganisert og seriøs. I vår bransje ligger tarifflønn innbakt i regelverket, gjennom blant annet delvis allmenngjøring av FOB, likebehandlingsprinsippet og gjennom offentlige anbudsregler. Mange av våre medlemmer lønner også sine ansatte over satsene i tariffen og har minst like gode eller bedre betingelser enn tariffen (FOB).

Mjøs Persen nevner også at det i lovforslaget åpnes for at entreprenørene kan låne arbeidskraft fra hverandre. NAV-undersøkelsen fra i vår viser at bedriftene innen bygg- og anlegg anslår mangelen på arbeidskraft til å være 13 700, en økning på ca. 60 prosent siden i fjor. Korona har ført til mindre arbeidsinnvandring, betingelsene i andre land i Europa har blitt bedre, konkurransen om arbeidskraften har økt. Det jobbes hardt med å bedre rekrutteringen til yrket, i NESO har vi egen lærlingeskole med ca. 110 elever som tar fagutdanning. Det blir likevel en dråpe i havet i forhold til behovet i næringen.
Det er ikke bare å banke på døra til naboen og spørre om å låne arbeidskraft. Naboen har heller ikke nok folk!

I bygg- og anleggsnæringen har utfordringene kommet på løpende bånd det siste året. Markedet er i endring, rammebetingelsene ustabile og materialprisene er høye. Det siste næringen trenger er at regjeringen legger denne steinen til byrden.

Karina Krane, Administrerende direktør i NESO, Svolvær