– Oi, her var det støvete, sier formidler Katrine Remmen Wiken i Helgeland Museum. Hun kommer med nøklene og svinger kluten over disken i den vernede bensinstasjonen i Mosjøen, klenodiet fra 1933 som snart ser noen sommerdagers lys som festivalkontor for Festspillene Helgeland. Gjengen på bildet, både her og på førstesida, lister seg forsiktig til fotografering etter at vi har hatt en solskinnsprat med sjefen sjøl, Carl Ninian Wika, der alt har dreid seg om to ting. Kultur og korona. Og vi tar den tvers, erkjennelsen av at folk står for tett, men vi skynder oss i to halvminutter uten kremt eller kroppskontakt, så akkurat nå, i en smittefri by i et smittefritt fylke, har vi neppe bidratt til å sette helse på spill. Helgeland skal få et friskt festspill, og etter en vinter og vår i langdrag, er det like før. Carl Ninian er avslappet. Hvis det er spill, spiller han godt, men det virker naturlig. Han er inspirert, utfordret og begeistret, akkurat slik festspillene vil at folk skal være etter å ha opplevd noe som fikk gå sin gang.

– Å avlyse var selvfølgelig en mulighet. Denne sommeren blir mange store og små festivaler ingenting av. Derfor er Festspillene Helgeland faktisk en av årets største, når vi teller antall utstillere og arrangement, sier Carl Ninian, som likevel måtte skjære kraftig i programmet.

– Halvparten så stort, men dobbelt så spennende! Som et resultat av begrensningene har mye nytt kommet til. At Håkon Skog Erlandsen skal spille på 1.000 meter i De Syv Søstre, er rykende ferskt. Han skulle ha konsert med Toppensymfonikerne, men det ble for komplisert.

Så mannsterk som mulig

Carl Ninan går rundt med rikholdige arbeidslister, og den mageknipa sjefen kjenner mest på, er engstelsen for å glemme. Han velger samtidig å huske at kollektiv hukommelse sjelden svikter, selv om det har vært hektisk, spesielt siden 7.mai, da avgjørelsen om ikke å avlyse ble tatt. Dette var 56 dager etter at Norge stengte, og midt i usikkerheten for hvor mange sjeler det ville være lov å samle til konserter og vernissasjer. At hele 200 kan betale seg inn i kulturhuset for å oppleve åpninga, bestillingsverket «Vaapstenjeanoe» (Vefsna på sørsamisk) av Jan Gunnar Hoff, er fint å vite. Folk må danderes i sjakkbrettmønster i salen, men det er en grei brikke i et digert puslespill. Samtidig kan kun 25 møtes til utstilling på Jacobsenbrygga, så åpningene vil skje i to runder. Navnelister er imidlertid det aller nyeste nye.

– Vi må vite hvem som er til stede. Skulle det skje et smitteutbrudd, krever Helsedirektoratet at vi kan dokumentere navn i 10 dager. Etter det blir alt slettet, forteller Carl Ninian, som oppfordrer til forhåndsbestilling. Da kan både tid og helse spares.

– Å unngå kø er et smitteverntiltak. Det er viktig å presisere at man også må bestille billett på forhånd til arrangementer som er gratis, sier Carl Ninian. Han håper publikum ikke er skremt.

– Vi kan merke ei avventende stemning, og ikke alle har fått med seg at det faktisk blir et festspill med stort program. Interessen var god i fjor. Vi satser på at folk stiller så mannsterke som det er mulig, sier Carl Ninian. Grensen ble utvidet til 200 personer så seint som 12.juni.

– Kunne dere solgt 400 billetter til åpningskonserten under normale omstendigheter?

– Jeg tror det. Alt har et potensial til å bli utsolgt.

Paraply og penger

Denne avisa bugner av de forskjellige godbitene, så her gjør vi intet dypdykk, og sjefen er en god diplomat på spørsmål om å velge seg én eller fire personlige favoritter.

– Hele festivalen er et høydepunkt! Det er i hvert fall det vi jobber for å få til. At alle skal finne noe som interesserer, er hele tida et mål. Vi har sørget for at minst mulig kolliderer, og vi har fornuftige priser. En del av lavterskelen er at folk kan oppleve mye uten å blakke seg, sier Carl Ninian, som mener at Festspillene Helgeland skal klare å gå økonomisk i null, også i ei tid når koronaen blander seg inn i krona. Et eventuelt overskudd pløyes rett tilbake for å utvikle festspillene, som oppsto i fjor, gjentas i år, og skaper en tradisjon i 2021. Byfestveko, Galleria kunstfestival og Toppenkurset har endelig fått sin paraply, ei kollegial, kulturell trekking i samme ende av tauet. Nå er det bare å nyte festen. Også for festspillsjefen.

– Klarer du å slappe av?

– Ja, det tror jeg.

– Så tidlig som under åpningskonserten?

– Der skal jeg spille! Så da kan jeg ikke stresse. I hvert fall ikke ta telefonen.