Men nå har alle disse fjellene krøpet inn og tatt bolig i huset hennes. Henger fast i olje og lerret på veggene i det 400 kvadratmeter store skolebygget på toppen av Brasøya.
For Tone Toft er kunstmaler. Kom til Brasøy for nærmere 25 år siden sammen med mannen sin, Bjørn Økern – den kjente naturverneren. Siden har de to grodd fast i huset, i utsikten og i hverandre.
Oppgjør med kvinnerollen
Selv vokste hun opp på Mo. Men bodde store deler av livet sitt østpå. Det er trolig derfor hun fikk nok avstand og mot til å snu opp ned på den mytiske helligdommen vår om fjellenes opprinnelse.
I hennes versjon er det Lekamøya som er vill og gal etter Hestmannen. Rir han nedover leia og sender spydet sitt tvers gjennom Torghatten – idet sola rinner og alt blir til stein.
– Det var min måte å ta et oppgjør med den tradisjonelle kvinnerolle på, sier Tone.
Malte som besatt
Hun sitter i sofaen i stua. I over 20 år har hun malt som besatt. Uten utdanning i kunstfaget. Hvis man da ser bort ifra de få timene hun tok før hun stormet ut av klasserommet i protest mot foreleseren.
– Men jeg hadde denne trangen i meg. Fra jeg var liten. Satt alltid og tegnet. Var nok litt av en særing. Få var interessert i kunst på Mo – den gangen.
Bak henne henger bildet av Lekamøya i sterke blåfarger. Ja, hele det svære huset er dekket av bilder. Lyser opp de lange korridorene der skolebarna på Brasøy en gang sprang gjennom for å rekke timene. I flere år sto hun i et av de gamle klasserommene og malte. Sloss med pensel og lerret. Mot den politiske makta. Mot urettferdigheten i verden.
Hun har hatt flere utstillinger. Fått solgt mange av de mytiske bildene. Siste utstilling var i 2016 – i Kulturbadet i Sandnessjøen. Det ble ingen salgssuksess. Bildene var for politiske.
– Folk ville ikke ha dem på veggene sine, og jeg orket ikke å male de vakre motivene de etterspurte. Nå henger de usolgte i de tomme korridorene. Skriker ut uretten mot palestinerne. Barna i Gaza. Overgrepene mot minoritetene.
Så skolestua fra kajakken
Tone Toft er blitt 70 år. Sitter i sofaen i stua på Brasøy. Liten og vever. Det svarte håret er blitt hvitt. Det siste bildet hennes står ennå uferdig nede i skolestua. Har stått slik lenge. Men stormen inne i henne har ikke avtatt. Har bare skiftet retning.
For mye har skjedd på alle de årene siden hun og Bjørn Økern padlet i ukevis langs fjordene og ut i havgapet for å leite etter en plass å bo. De ville vekk fra byene. Ville lengst mulig ut mot havet – og fra Brønnøysund der de hadde bodd de siste syv årene.
– Vi fikk høre om den gamle skolen på Brasøy. Fikk bo der et par uker for å kjenne på atmosfæren, venne oss til utsikten og folket. Siden har vi bodd her, sier hun og går på tjukke strømpelester fra rom til rom. Fulle av bokhyller, stabler med dokument på spisebordet. Dataskjermer og tung faglitteratur om kjemiske forbindelser i vindturbinbladene, om medisinering i lakseoppdretten og om overgrepene mot reindriftssamene og enda mer.
Skriver med knyttnevene
Dag etter dag hamrer hun med knyttnevene på tastaturet. Skolestua på Brasøy er blitt et episenter for naturvern. Sender dirrende leserbrev inn til avisredaksjonene. Om naturvern. Om vindturbinene på Øyfjellet. Om laksemerdene som forurenser.
Tone Toft har gått hele fylket – alene på egne bein – på langs og på tvers. Padlet de fleste fjordene. Sett endringene i naturen. Og hun er skremt – og fly forbanna.
– Jeg har en sorg i meg over alt det vi er i ferd med å miste. Naturmangfoldet. Hver eneste dag dør nye arter. Og uansett hvor dyktig vi blir til å finne opp nye ting eller forbedre teknologien, så klarer vi ikke å gjenskape tapt natur.
Tone Toft kikker ut av vinduet. De syv søstre står like vakker og strunk som den gang de kom padlende for 25 år siden. Men noe er forandret. Havet er pepret med oppdrettsanlegg. Nattemørket flerres opp av anleggslysene. Og lenger ute i havet står oljeinstallasjonene. Båttrafikken er økende.
Kunst skaper fred
Hun serverer kaffe og heimelaget kringle. Ettermiddagen har kommer sigende. Kaster skygge i krokene. Hun skyver unna haugene med faglitteratur og avisutklipp. Skifter tema. Hun er egentlig nettopp kommet tilbake fra Tromsø der hun har deltatt på en konferanse blant annet i regi av fredsorganisasjonen Peacepainting.
Hun har lagt egne pensler til siden for å lære barn og unge å uttrykke seg gjennom kunsten.
– Kunsten – sier hun – er ett viktig våpen i kampen for å skape fred mellom folk og nasjoner.