«Mens oppdrettsnæringa vil ha forbudssoner og fritt fram ellers, vil fiskeri-organisasjonene og miljøsida ha droppsoner, og resten dumpefritt»

TRANSPORT: 24 kbm hydrogenperoksyd på Søvik fergekai, på vei til Marine Harvest sitt anlegg i Herøy. Foto: Bjørn Økern

TRANSPORT: 24 kbm hydrogenperoksyd på Søvik fergekai, på vei til Marine Harvest sitt anlegg i Herøy. Foto: Bjørn Økern

Av
Artikkelen er over 3 år gammel
DEL

MeningerHøringsrunden om regler for utslipp etter avlusing av oppdrettslaks hadde frist 1. oktober, og siden har debatten gått. Det strides om to prinsipper: Innføring av droppsoner der giftsuppa kan helles i havet, eller innføre forbudssoner, mens det er fritt fram ellers. Meningene om dette er delte; mens oppdrettsnæringa vil ha forbudssoner og fritt fram ellers, vil fiskeri-organisasjonene og miljøsida ha droppsoner, og resten dumpefritt.

For min del kan jeg bare si: Nei takk – ingen av delene. Ingen av de foreslåtte tiltakene løser problemet med hverken lakselus eller sykdommer.

Oppdrettsbransjen har fra begynnelsen av markedsført produktet sitt som et resultat av fiskens oppvekst i rent og friskt havvann. Noe som kanskje stemte en gang i tiden, for denne virksomheten i åpne mærer. Der det friske havvannet passerer gjennom nøtene. Men det gjør også lusa, og et titalls virussykdommer. Og som det alltid skjer: Når det blir for mange individer presset sammen, rekker den syke å smitte andre før den dør. Det kalles epidemi, og er velkjent fra naturen også. Harepest og reveskabb er typiske eksempler. Når dertil ethvert oppdrettsanlegg med laks også fungerer som et luseoppdrett av anselige dimensjoner, blir de skisserte løsningene knapt nok en flikking på problemene. Bruken av lusemidler har økt i takt med luseproblemene, og har siden 2009 og til i dag hatt en eksplosiv økning. Bruken av hydrogenperoksid i 2015 var 42.246 tonn. Bruken av andre «medisiner» som flubenzuroner var i 2005 ca. 100 kilo – i 2015 ble det brukt 12.768 kilo. Noe som slett ikke henger sammen med økt biomasse, men med det enkle faktum at lusa blir immun. Da trengs høyere doser, og etter hvert nye «medisiner». Derfor blir de to skisserte løsningene bare overfladisk flikking og ingen løsning.

Oppdrettsnæringa har en sterk aversjon mot regler og utgifter. Selv om mer enn hver femte laks dør som følge av håndtering ved lusebehandling. (ca. 22%) Dette er et tap som denne næringa ser ut til å ta med stoisk ro, siden de er gjennom- privilegerte i det norske samfunns-systemet. De tar seg til rette langs hele kysten, fortrenger kystfiskeriene, dumper fiskebærsj tilsvarende 18 millioner mennesker urensa i havet. Ødelegger rekefisket med dumping av kjemikalier, ødelegger gytefelt for kysttorsk, - og legger skylda på turistfisket. Beslaglegger store områder i snart alle fjorder uten å betale fem øre for hverken utslippa sine eller de områdene de tar seg til rette i. Hver sjarkfisker genererer fire til fem arbeidsplasser på land lokalt, men får oppdrettsnæringa herje fritt som nå, er dette snart historie. Det samme med lokalsamfunn langs kysten som er bygget opp gjennom generasjoner på fiskeri og lokal foredling. Dessuten er oppdrettsnæringa et skatteparadis. I siste utgave av Ottar skriver Gunnar Grytås et eksempel fra Kvænangen kommune: Skatteinntekten fra kraftselskapene som har bygget ut vannkraft i kommunen er 15 millioner årlig. Tilsvarende inntekt fra Marine Harvest som kjøpte Jøkelfjord Laks for 520 millioner, er kr. 24.150,- . Samtidig er oppdrett i ferd med å rasere kystfisket i kommunen med krav om nye anlegg.

Når jeg innledningsvis skriver - Nei takk til begge deler, så er det fordi den eneste løsningen på problemene med lus, sykdom og forurensning, er at oppdrettsnæringa forlater systemet med «det friske klare havvannet» som sildrer aldeles gratis gjennom mærene, tar til vettet, og etablerer all virksomhet i lukkede anlegg.

Når vi vet at luse- og sykdomsproblemene bare øker fra år til år, er det ikke et spørsmål OM anleggene må lukkes, men NÅR. Det er for tiden mange prosjekter i gang med å konstruere lukkede anlegg, og enkelte er kommet til fullskala prøvevirksomhet. Et lukket anlegg vil hente vann fra minst tretti meters dyp, der det ikke finnes lakselus. Fiskebærsj og fôrspill samles i bunnen, og føres på land i rør. Det kan benyttes til gjødsel, og vil derfor være en ressurs rikt på nitrogen og fosfor. Dette anlegget krever god strømtilførsel for å drive en rekke pumper, men en studie for tre år siden viste at det vil koste litt under en krone per kilo i snitt i produksjonsomkostninger. Til gjengjeld vil svinnet på 22% på grunn av håndtering under avlusing bli borte. Rart ingen tar tak i det?

For meg som har fulgt med på dette noen år, ser det ut som om oppdrettsnæringa krysser finga, og kjører på så lenge det går på denne måten. For å tyne ut mest mulig fortjeneste mens de slipper unna alt det som er normale utgifter for andre næringer. Mens de ennå kan herje fritt og ta seg til rette i allmenningen.

Denne næringa må ha noen temmelig lange fingre inn i maktens sentrum som kan holde på sånn som de gjør. I forslaget til statsbudsjett, får Veterinærinstituttet beskjed om å understøtte regjeringens oppdrettsmelding:

«I 2017 skal instituttet prioritere kunnskapsutvikling og faglig arbeid som kan understøtte målene regjeringen har presentert i Meld. St. 16 (2014–2015) Forutsigbar og miljømessig bærekraftig vekst i norsk lakse- og ørretoppdrett.»

Oppdrettsnæringa blir ofte omtalt som «den nye olja» med sine kjempeinntekter. Noe som kanskje stemmer, men bare hvis de får holde på med å bruke havet som gratis søppelplass, unndra seg alle sosiale økonomiske forpliktelser, og fortsette med å brøyte seg vei på bekostning av andre næringer og ta seg til rette i fellesskapets blå åker.

Artikkeltags