Kvinner i lokalavisa

Kvinnedagen er en anledning til å ta en fot i bakken og vurdere hvor langt vi er kommet i likestillingsarbeidet. Det er lett å slutte seg til kampsakene som 23 år gamle Andrine Båtstrand Lyeng i Vefsn AUF løfter fram i en reportasje i Helgelendingen: Lønnsgapet mellom menn og kvinner, mulig innføring av abortnemnder etter 18. uke og kroppspresset som unge lever under i dag – og da særlig jentene. Men i år velger vi å feie for egen dør. Får kvinnene sin rettmessige plass i lokalavisa?

En gjennomgang av fem utgaver av Helgelendingen i februar gir et inntrykk. Vi har intervjuet 85 menn og 73 kvinner, en differanse på nær 17 prosent. På kvinnesiden drar det opp at vi hadde to store reportasjer med overvekt av kvinner; den ene om Balance Mosjøen danseforening og den andre om kvinnefellesskap og strikkekafé. Hovedinntrykket er imidlertid at kildene ikke lar seg plassere i kjønnsstereotype kategorier. Her er et mangfold av kvinnelige kilder: Gründere, ledere i offentlig og privat virksomhet, politikere, ildsjeler på ulike områder, idrettsutøvere og kulturaktører. Overvekten av mannlige kilder er imidlertid ikke til å komme forbi. Her er vi i selskap med andre norske medier. En undersøkelse over åtte uker i 2020 viste at Dagens Næringsliv var verst i klassen med et gjennomsnitt på 19 prosent kvinnelige kilder mens Telemarksavisa kom best ut med 40 prosent kvinner.

Selv om lokalavisa vår kan skilte med 46 prosent kvinnelige kilder i avisene som ble evaluert er det ingen grunn til å briske seg. Det er en overvekt av menn som leser nettavisa til Helgelendingen, og det er flest menn som engasjerer seg. Engasjementet til mennene er prisverdig og blir verdsatt, men vi har en jobb å gjøre for å nå like godt ut til våre kvinnelige lesere. Det handler blant annet om gjøre kvinner synlig på stoffområdene som vi vet at leserne våre ønsker enda mer av: Konsekvensene ved politiske beslutninger, arbeidsliv/arbeidsmarkedet og meninger/debatt. Sistnevnte stoffområde er ei spesiell utfordring. Det er flere menn som skriver leserbrev og engasjerer seg i kommentarfeltene. I noen saker, spesielt om sykehus og flyplass, er tonen så usaklig og trakasserende at vi må stenge av for kommentarer. Dette ufine debattklimaet vet vi skremmer mange kvinner fra å delta.

Mange medier oppgir at en av grunnene til lavere kvinnerepresentasjon i spaltene er at kvinner i større grad vegrer seg for å bli intervjuet. Det kjenner vi oss ikke helt igjen i. Det er sjelden nei å få når vi ber om intervju. Det takker vi for, og så blir det vår jobb å finne de gode sakene som engasjerer kvinnene i like stor grad.