Ett er jeg sikker på: Utfordringene kan ikke løses gjennom indre strid på Helgeland

HISTORISK TILBAKEBLIKK: - Fra oppløsningen av godseierveldet og den første industrielle revolusjon i Norge for 150 år siden har Helgeland gjennomlevd store endringer. De har slått ulikt ut i de forskjellige lokalsamfunn på Helgeland, skriver Ivar Hartviksen. Bildet er fra kaia ved Nesbruket. Foto: Arkivet til Helgelendingen

HISTORISK TILBAKEBLIKK: - Fra oppløsningen av godseierveldet og den første industrielle revolusjon i Norge for 150 år siden har Helgeland gjennomlevd store endringer. De har slått ulikt ut i de forskjellige lokalsamfunn på Helgeland, skriver Ivar Hartviksen. Bildet er fra kaia ved Nesbruket. Foto: Arkivet til Helgelendingen

Av
DEL

KronikkDette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.Litt om hjørnesteinsbedrifter, Jernverket og Nesbruket og Helgeland i endring gjennom 150 år

Fortellingen om Jernverket skaper fortsatt strid tretti år etter bedriften ble omdannet til en rekke industribedrifter, og kvaliteten i påstander om hva som faktisk skjedde varierer mye. I et større bilde handler striden om hvordan lokalsamfunn på Helgeland ble formet og endret fra godseiernes tid fra 1800-tallet frem til i dag. Og om hvem som mener de eier historien og fremtiden.

Donald Trump ble valgt til president blant annet fordi han med suksess satte dagsorden ved å skille mellom hans oppfatning av virkelighet og «fake news». Manipulering av hva som er sant og usant er ikke noe nytt, og det ser ut til at vi mennesker stadig skal la oss forlede. H. C. Andersen viste dette til fortreffelighet i eventyret «Keiserens nye klær».

Ofte viser vi til historiske eksempler for å rettferdiggjøre standpunkter og hva eksemplene kan lære oss. Det kan like gjerne være for å beskrive hvor ille ting har blitt, som å vise til at noe har lyktes.

Men stiller vi like strenge krav til kvalitet til at historiske fakta skal være kunnskapsbasert slik vi stiller krav til kvalitet på varer og tjenester som el-biler, dagligvarer eller håndverkstjenester? Arbeider vi aktivt for å forhindre at vi blir forledet ved å stille oss kritiske til kilder og kvaliteten på disse, enten det gjelder varedeklarasjoner eller «historiske fakta»?

Dessverre opplever vi stadig at korrekte fakta blandes med myter og påstander som er direkte feil. Forhold løsrives gjerne fra sin sammenheng, og hendelser vurderes ikke ut fra perspektivet de opptrer i, og de kolliderer gjerne med en helhetlig og nyansert vurdering og forståelse av situasjonen.

Ofte har store historiske hendelser sin årsak både i lokale, nasjonale og internasjonale forhold, og de må også vurderes ut fra sin samtid dersom vi skal kunne lære noe av det. Men om historiske hendelser fremstilles i en blanding av fakta og usannheter, er det lite lærdom å hente.

Statsbedriften Norsk Jernverk er et godt eksempel. Jeg tar her for meg noen historiske fakta om Jernverksaken som jeg mener holder kvalitetsmessig. Samt andre viktige utviklingstrekk på Helgeland.

Stortinget vedtok i 1946 å bygge Jernverket i Mo i Rana med målsetting om å løse nasjonale målsettinger, der en viktig del var selvberging at stål for å sikre norsk skipsbyggingsindustri. «Jernsaken skal løses» var et slagord som fikk politisk kraft under 1930-tallets krisepolitikk og ble realisert vel 10 år etter, da et enstemmig Storting vedtok byggingen. Flertallet gikk for Mo i Rana, mens mindretallet ville bygge det i Orkanger. Begrunnelsen for valget lå i tilgang til ressurser: vann/kraft , malm og arbeidskraft.

Jernverket skulle få kraften fra Glomfjord, men alt i 1947 ga Stortinget kraften til Hydro og vedtok da å bygge ut Røssåga som kraftkilde. Dette valget fikk hele Helgeland stor glede og nytte av. Mindre enn halvparten av innbyggerne på Helgeland hadde elektrisitet i 1945, og da Røssåga 1 ble satt i drift i 1955 steg dette til to tredjedeler. Først vel fem år senere hadde nesten alle på Helgeland tilgang til elektrisitet. Da hadde også Aluminiumsverket i Mosjøen startet opp med kraft fra Røssåga.

Elektrisitet var forutsetningen for å bygge industri på Helgeland, som på 1950-tallet var garantien mot stagnasjon og nedgang i folketallet. I mange regioner i Nord-Norge uten industri sank folketallet etter krigen, mens industrien i Mosjøen og Mo i Rana ga arbeid og velstandsøkning, og innbyggertallet på Helgeland økte med 18.000 fra 1946 til 1975 til knapt 82.000.

Utbygging av Røssåga førte til at anleggstiden for Jernverket ble mer enn fordoblet. I disse årene var prisstigningen på nødvendig import av byggematerialer og maskiner svært høy, også som følge av Korea-krigen. Den lange anleggstiden bidro derfor til økte utbyggingskostnader for Jernverket.

Og da Jernverket startet opp i 1955 var mye endret i Europa med øst-vest-konflikten. Norge hadde forlatt selvbergingspolitikken og en ny frihandelspolitikk ble bygd opp. Med EEC og EFTA utviklet Norge seg til å bli ett av Europas mest avhengige land av handel med naboene, særlig England og Sverige. Jernverket måtte da selge to tredjedeler av produksjonen til eksport, og ikke i hovedsak til hjemmemarked, slik planene var.

Stort sett innfridde Jernverket forventningene frem til 1975, men slet med stor gjeld. Nye byggetrinn kom på 1960-tallet, blant annet Rana Gruber. I 1964 startet også Norsk Koksverk.

Men i 1975 rammet en dyptgripende internasjonal stålkrise vestlige stålindustri, og førte til fullstendig endring av denne. Store stålverk ble lagt ned, som i England, Frankrike og USA. De samfunnsmessige konsekvensene ble enorme, ikke minst for lokalsamfunnene.

Slik ble det ikke i Norge. Stortinget vedtok en omfattende omstilling av statsindustrien i Mo i Rana. Kostnadene var på flere hundre millioner kroner, men alternativet ville kostet Norge svært mye mer.

Omstillingen av Jernverket fra 1988 til 1992 betegnes som vellykket. Koksverket ble lagt ned, skrapbasert stålsmelting og Rana Gruber ble videreført. Nye bedrifter vokste opp i Mo Industripark, både smelteverk, verkstedindustri og leverandørindustri. Kompetansen ble bevart og videreutviklet på Helgeland. En viktig grunn for at omstillingen lyktes var at hele Rana sluttet opp om Stortingets omstillingsvedtak; det skulle ikke startes noen omkamp!

I dag er Mo Industripark ett av landets mest innovative industrimiljø der det utvikles ny grønn industri som verden trenger mer av enn noen gang, og i dette samarbeider industrien i Nordland tett, blant annet Alcoa, Elkem Salten og bedrifter i Mo Industripark og Glomfjord. Det gjør Helgeland sterkere, skaper nye muligheter, flere arbeidsplasser og økt folketall i stedet for nedgang.

Statsdrift var ikke ukjent på Helgeland i 1946. I kriseårene fra 1920 til 1940 overlevde Nesbruket med statens eierskap. Dette kan også sees på som eksempel på statlig ansvar som fikk stor betydning i vanskelige tider på Helgeland.

Det lille Nesbruket ble etablert på 1800-tallet og fikk kjøpe ”den værdifuldesete del av det engelske kompagnis skoge i Vefsen”. I 1907 ble Nesbruket kjøpt av fremtredende norske tre- og skog-kapitalister som ledd i ekspansive oppkjøp av skog for å sikre råstoff til treindustrien. De ekspanderte også til Sverige, Finland og Russland, og øst for St. Petersburg bygde de et stort treforedlingsanlegg. Men første verdenskrig endret det politiske kartet fullstendig. Etter oktoberrevolusjonen i Russland ble anlegget ekspropriert uten kompensasjon. Det førte til salg av Nesbruket som staten kjøpte i 1920, inkludert de store skogseiendommene på Indre Helgeland.

Sju år etter la staten ned Revelbruket i Mo i Rana for å samle all sagbruksvirksomhet ved Nesbruket. Fra 1925 til 1935 gikk Nesbruket med store årlige underskudd. De slet også med stor gjeldsbyrde og svært høye rentekostnader. Likevel holdt staten fast ved driften av Nesbruket, da bruket var Mosjøens viktigste arbeidsplass og stabiliserte sysselsetting og økonomi i nærområdene i vanskelige tider.

Statens målsetting for å kjøpe Nesbruket var flere. De ville avskaffe leilendingsvesenet på Helgeland, da 700 personer på 88 gårder innenfor Nesbrukets eiendommer hadde husmannskontrakter. De overtok store eiendommer på Indre Helgeland, der Nordlandsbanen skulle legges.

Skulle Nesbrukets underskudd blitt vurdert kun ut fra bedriftsøkonomi ville trolig Nesbruket blitt nedlagt. Men det besto i mange tiår og hadde stor betydning for lokalsamfunnet. Nesbrukets problemer hadde både lokale, nasjonale og internasjonale årsaker. Både verdenskrig, revolusjon og ressurstilgang på skog var faktorer man ikke hadde innflytelse på lokalt på Helgeland. Likevel bidro alt dette til konsekvenser for lokalsamfunn og enkeltmennesker langt fra begivenhetenes sentrum.

Fra oppløsningen av godseierveldet og den første industrielle revolusjon i Norge for 150 år siden har Helgeland gjennomlevd store endringer. De har slått ulikt ut i de forskjellige lokalsamfunn på Helgeland. Endringene har kommet av «fremskritt» gjennom lovendringer, teknologisk utvikling, utvikling av kommunikasjoner og ferdselsveier, energiforsyning, velstands- og velferdsutvikling, eller omorganisering av det offentlige i kommuner, fylker og staten, og mye mer. Alle store endringer gir konsekvenser for lokalsamfunn og enkeltmennesker. Noe kaller vi fremskritt, andre hendelser kan være ødeleggende.

Hemnesberget er eksempel på et tettsted som merket dette. Stedet vokste til et knutepunkt og ett av fem sentrale tettsteder på Helgeland fra 1930-tallet. Riksvei 50 gikk da gjennom Hemnesberget og knyttet Helgeland sammen på landeveien. Stedet hadde faste båtanløp, en voksende industri som ble en båtbygger- og treindustriklynge. De var også senter for to kommuneadministrasjoner.

Så ble riksveien lagt om, Nordlandsbanen ble bygd, og med kommunereformen i 1964 flyttet offentlig administrasjon fra stedet. Hemnesberget ble liggende på «feil sted», og nedgangstidene begynte. Fortsatt har de sin hjørnesteinsbedrift i trevarefabrikken Natre, men båtbygger- og treindustriklynge er borte.

Bindal kan også nevnes. Bindalsbruket var fra krigen og langt opp i vår tid den største trevarefabrikken i Nord-Norge, en hjørnesteinsbedrift med stor betydning for tettstedet Terråk, men som nå er borte. Arbor i Hattfjelldal og Svenningdal Trevarefabrikk på Trofors er derimot to suksesshistorier om hjørnesteinsbedrifter som har vært og er viktig for utviklingen i sine kommuner. Og vi har sett hvordan oppdrettsnæringen på Helgelandskysten har gitt kystkommunene ny utvikling og vekst de siste 50 år.

Samfunnsutvikling og endring i infrastruktur i landet vil fortsette. Helgeland vil fortsette å endre seg. Men hvordan kan vi bidra til at endringene blir positiv for innbyggerne? Og kan vi her lære noe fra historien? Hendelser kan tilsynelatende opptre på nytt, men omstendighetene endres hele tiden. Lokale, nasjonale og internasjonale forhold spiller inn og får betydning for utviklingen og hvordan vi forholder oss til den.

Nye utfordringer må også håndteres, som koronapandemien og klimautfordringene. Begge deler stiller store utfordringer til vår levemåte og våre prioriteringer.

Ett er jeg sikker på: Utfordringene kan ikke løses gjennom indre strid på Helgeland. I de fleste tilfellene avgjør sterkere krefter utfallet, kanskje i Oslo, Brüssel, New York eller Beijing.

Da nytter det lite å fortsette debatten med dårlig kvalitet i bruk av historiske eksempler. Løsningen ligger i det Hanne Nordgaard i Helgeland Sparebank nylig uttalte i et intervju: «vi [er] sterkere om vi samler oss. Vi kan bli sterke nok til å konkurrere med nasjonale og internasjonale aktører.»

Det vil kreve dialog, respekt og anerkjennelse for hverandres situasjon og utfordringer. Det krever kvalitet og kompetanse i argumentasjonen. Og gjennom mer omfattende samarbeid kan vi vinne frem med gode løsninger for alle innbyggerne, der næringsliv, det offentlige, det frivillige og lokalsamfunn virker sammen. På 150 år har kvalitet og kompetanse utviklet seg til å bli en viktig ressurs på Helgeland, i tillegg til ressursene vann, skog, fisk og malm.

Fortiden kan vi ikke endre, men med kompetanse og høy kvalitet i arbeidet vårt, samt med bedre og mer inkluderende prosesser, kan vi bidra til at endringer kan bli til gode for de mange og samtidig ikke skader andre.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken