(iSandnessjøen)

Det siste året har vi lett etter muligheter for å styrke arbeidet med bredbåndsutbygging i Nordland. Vi er en spesiell region med bysentra langt fra hverandre, spredt bosetting og over halvparten av våre kommuner har under to tusen innbyggere. Samtidig er dette distriktsfylket iferd med å bli et europeisk episenter for løsningene i det grønne skiftet knyttet til battericelle- og hydrogenproduksjon. Vi bidrar sterkt i forhold til norske eksportinntekter, selv om det til dels tåkelegges av at inntektene registreres på adresser i hovedstaden. Det er her det skjer. Akkurat nå. Derfor er utfordringene knyttet til vår felles digitale grunnmur en utfordring som må løses nå.

Vi har noen hovedutfordringer knyttet til ikke-kommersiell utbygging av bredbånd i Nordland. I løpet av fjoråret økte dekningsgraden for bredbånd fra 77 til 83 prosent, men fylket scorer fremdeles lavt i forhold til dekningsgrad og ligger langt under landsgjennomsnittet. Ifølge en analyse gjennomført for oss av Analysis Mason var dekningsgraden for spredtbygde strøk imidlertid helt nede på 38 prosent i 2020 (her har det skjedd en del siden) og næringsbyggene i Nordland har en dekning nede på 42 prosent. Det er med andre ord god grunn til å slå alarm om situasjonen. Det har vi også gjort i gjentatte møter med Kommunaldepartementet, senest på et innspillsmøte tidlig i måneden. Det er gledelig å se at saken nå får stor oppmerksomhet og at statsråd Gram er opptatt av å finne svar på hvordan alle kan få tilgang til høyhastighets bredbånd i landet. Det lover godt for å kunne møte de demokratiske utfordringene knyttet til digitalt utenforskap. Bredbåndsdekningen er et statlig ansvar, og er avhengig av nasjonale grep for å komme på rett spor.

Mitt innspill til departementet og i panelsamtalen med blant andre statsråd Gram under lanseringen av rapporten om hvordan Norge kan ta steg inn i Gigabitsamfunnet på Næringslivets hus i Oslo denne uka, tar utgangspunkt i det å sikre like muligheter og å redusere forskjellsbehandling. Vi kan ikke ha det slik at næringslivet i distriktene våre, at bønder som tar steget inn i det høyteknologiske landbruket, at ungdommer som bor i periferien opplever seg nedprioritert av storsamfunnet. Digitalt utenforskap er et demokratisk problem. Men gitt den store verdiskapingen som skjer i distriktene handler dette også om økonomisk bærekraft. Vi har rett og slett ikke råd til å vente med å investere på dette feltet.

Men penger er ikke nok. Vi må også endre rammebetingelsene for distriktskommunene gjennom en egen bredbåndsordning hvor antall husstander tones ned og det å sikre like muligheter og redusere forskjellsbehandling kommer i fokus. Kommunenes medfinansiering på 25 prosent blir da urimelig og bør reduseres og under gitte omstendigheter falle helt bort. Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom) bør få et sterkere distriktsoppdrag i likhet med kommersielle utbyggere. Vi må se prosjektene i sammenheng og vi må få på plass en ordning som også tar høyde for framtidig næringsutvikling. 5G-dekning vil dessuten ikke dekke næringslivets behov, vi må primært få på plass fiber.

Distriktsfylket Nordland bør bli et pilotfylke nå når målet settes til full bredbåndsdekning både for innbyggere og virksomheter. Et bærekraftig blikk på bredbånd blir avgjørende for å nå dette målet og da er distriktenes egne tilbakemeldinger av svært stor betydning. Derfor har vi nylig gjennomført regionale innspillsmøter og satt i gang arbeidet med en ny regional bredbåndsstrategi.