Gå til sidens hovedinnhold

Ei levende beitenæring i Nordland!

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Som fylkesleder og stortingskandidat for Miljøpartiet De Grønne ønsker jeg å se en landbrukspolitikk som tar utgangspunkt i bærekraftige løsninger for mennesker og miljø.

I grasfylket Nordland har vi de beste forutsetningene for et bærekraftig grønt landbruk med kjøttproduksjon. Vi skal produsere kjøtt til de som vil ha det, fra glade dyr med gode liv, og i mengder som både helsa og kloden tåler.

Et robust landbruk med naturen som premissgiver

Foran årets landsmøte går MDG i sitt nye programforslag inn for at husdyrhold i all hovedsak skal basere seg på gras fra beite og arealer som er uegnet for dyrking av menneskemat. Matjorda sørpå, hvor en har større muligheter til å drive produksjon av grønnsaker og korn, må brukes til nettopp dette. Derfor må husdyrhold prioriteres til de områdene hvor produksjonen av annet er umulig. Her vil nordland være en naturlig prioritering, sett ut ifra vår klimasone. Vi skal ikke flytte ansvaret for denne omfordelingen over på bøndene! Her er det politiske virkemidler som er veien å gå, og de må komme fra ansvarlige politikere som på samme måte som bøndene vet hva som må til.

I etterkrigstiden forsto vi at vi måtte utnytte naturressursene våre best mulig og tilrettelegge for kornproduksjon der hvor det faktisk var mulig. Det ble vedtatt at kjøttproduksjonen skulle foregå i de områdene hvor det ikke var mulig å dyrke annet. Nå ser vi at dette ikke har fungert. Økningen av storfe som man lagt opp til gjennom jordbruksavtalene de siste årene, skulle komme i Nordland og på Nordvestlandet. Slik ble det ikke. Istedenfor å øke produksjonen i disse områdene, kom økningen der hvor en kunne hatt annen produksjon, av grønnsaker og korn. Av rundt 11.000 flere storfe her i landet de siste årene, så er 58 av dem her i nord. Det er stikk-motsatt av intensjonen. Det forteller meg at insentivene er for svake, og man ender opp med å sette næringa opp mot seg selv, istedenfor å bidra til løsninger.

Vi skal stå på egne bein!
MDG går inn for å øke selvforsyningsgraden til 60%. Det betyr at vi har en jobb å gjøre. Uten import av kraftfór er dagens selvforsyningsgrad nede på 36%. Dette opplyser Nibio i en fersk rapport fra 2020. Vi kan ikke belage oss på å importere kraftfòr. Ikke bare gjør det oss sårbare i situasjoner som globale pandemier, men vi er med på naturødeleggelser i andre land. Nedbygging av regnskog skal ikke ha noen ting å å gjøre med norsk landbruk, dette har enkelte aktører i oppdrettsnæringen allerede forstått.

En av de største utfordringene for norsk jordbruk i dag er at mye matjord ligger brakk. I løpet av de siste 20 årene har vi mista 30.000 gårdsbruk her i landet, og i Nordland er antall bruk halvert. Når vi i utgangspunktet har så lite matjord som vi har i Norge, må vi derfor sørge for at hver minste flekk holdes i hevd. På denne måten kan vi dyrke der det dyrkes kan, og vi kan øke selvforsyningsgraden.

Antall bruk i drift må økes, og det må settes av midler over jordbruksavtalen til rekruttering og ny drift på nedlagte bruk, det sier seg selv. Vi trenger at flere unge gis muligheten til et godt liv på landet, med en drift som svarer seg økonomisk. Det er jo ikke uten grunn at et av de mest brukte søkeordene på finn.no er småbruk. Det forteller meg at mange vil få det bedre med en god grønn landbrukspolitikk. I tillegg må vi tilrettelegge for parselldyrking, urbant landbruk og skolehager.

Vi må ta vare på rikdommen som landbruket gir oss

Når bonden forsvinner, så forsvinner også en haug med innovative tiltak. Bøndene bidrar til en masse gode ideer som kommer bygda til gode. Turisme, kortreist mat og nye lokale produkter er eksempler på slike ideer som kan gjøre at bøndene sitter igjen med en større andel av fortjenesten. Dette skal vi heie på, og løfte frem.

Kulturlandskapet er et av de viktigste landskapene vi har. Forskning viser at en stor del av det biologiske mangfoldet som er knyttet til de terrestre landområdene i Europa, er knytta til nettopp kulturlandskapet. Små jordflekker, beitende dyr som gjødsler, hundremeterskoger og bustete grøftekanter. Her spiller bonden en uhyre viktig rolle. På mange måter er jordbrukerne våre fremste naturforvaltere, med direkte daglig kontakt med naturen. De har derfor de som i størst grad har muligheten til å ivareta et levende kulturlandskap og det biologiske mangfoldet.

Alt henger sammen, og vi må klare å se helheten.

Kommentarer til denne saken