Gå til sidens hovedinnhold

"Distriktsmusikerne: Mangfold, kvalitet og solidaritet"

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Når det koker over...

Anne Guri Frøystein bruker i Helgelendingen ordet «rasering», om fundamentet for distriktsmusikerordninga blir borte. Det er et særdeles sterkt uttrykk, som man skal være forsiktig med å bruke, med mindre situasjonen er svært alvorlig.

De siste dagene har vi lest mange kloke innlegg om distriktsmusikerordninga i Helgelendingen og sikkert andre aviser. Denne samarbeidsmodellen mellom fylkeskommunen og kommunene som er med, gir det økonomiske grunnlaget for å opprettholde omfattende tilbud av høy kvalitet i et stort og relativt tynt befolket fylke. I Nordland er miljøene av profesjonelle pedagoger og utøvende musikere små, og fins spredt i geografien. Situasjonen er nok en annen lenger sør i landet.

Jeg er ingen musiker, og hørsla mi er nå slik at jeg sjøl har begrenset glede av musikk. Men – om enn etter fattig evne – jeg var noen år som strykerfar med og organiserte lokale og regionale samspillstilbud for barn og unge. Jeg vet MYE om verdien av musikkaktiviteter for unge mennesker! Jeg vet også hvor avgjørende det er med tilgjengelige musikerressurser for kor, korps, orkester mv., av dyktige, skapende mennesker som sørger for både kvalitet og mangfold og bryr seg om barn. Likeså at et stort frivillig apparat og sponsorer er med og drar lasset og stiller opp for å gjøre tilbudene mulig å gjennomføre, praktisk og økonomisk.

Det økonomiske fundamentet for en genial distriktsmusikerordning, slik vi kjenner den, med Jan Erik Lund som arkitekt, bygger på at fylkeskommunen og deltakende kommuner drar i lag økonomisk. Den ene forutsetter den andre! For ikke å rakne, er det også ei forutsetning med solidaritet de deltakende kommunene imellom – at alle tar sin del av finansieringa, hvert år! Dessuten skal distriktsmusikerne innen en region utgjøre utøvere innen et mangfold av instrumenter. Slik kan de regionalt sette sammen ensembler som gjør det mulig å spille verk av mange slag – bidra til et stort mangfold. Rakner det, ved at en kommune eller fylkeskommunen melder seg ut av ordninga, går det sterkt ut over mangfold og kvalitet.

Å kunne kombinere kulturskolelærerjobben med en utøverdel, slik det er for distriktsmusikerne, gjør musikerjobben mye mer attraktiv enn å være pedagog på full tid. Distriktsmusikerordninga gjør det også mulig for kommunene å tilby flere fulltidsstillinger og undervisning på et større mangfold av instrumenter enn de ellers ville ha klart. Derfor har distriktsmusikerordninga ført til at vi i Nordland har svært dyktige musikere, knyttet til kulturskolene, distriktsmusikerordninga, frivillig musikkliv og store kulturprosjekter som mobiliserer nær sagt alt som kan krype og gå i et lokalsamfunn. Rakner det, går det ut over mange typer tilbud – for alle aldersgrupper av amatørmusikere og publikum.

Jeg vet en del om hvor mye arbeid distriktsmusikerne gjør på frivillig basis, i tillegg til normal arbeidstid! De liker arbeidet sitt og brenner for å skape noe ekstra. Noen synser at de ikke gjør en stor nok innsats, eller ikke bidrar til et godt og sammensatt nok tilbud. De som serverer slik kritikk må sannelig ta det opp med de det gjelder før de truer med å gå løs på fundamentet!

Sjøl kommer jeg fra en arbeiderfamilie. Vi leste da bøker, men ingen spilte noe instrument, og klassisk musikk var noe som kom ut av radioen. «Kokte» radiolyden over, dempet vi lyden eller brukte av-knappen. Musikkinteressen er noe som kom først og fremst i voksen alder, også klassisk. Men kunnskapen min er begrenset. Når det gjelder distriktsmusikernes tilbud av klassisk musikk – blant mange typer musikk – gjør de en særs stor innsats formidle og videreføre både en norsk og europeisk kulturarv, i tillegg til å presentere ny musikk, med alt det mangfold den nye musikken representerer. Er dette luksus?

Det som gjerne blir kalt «klassiske musikkinstrumenter» blir for øvrig ikke bare brukt til klassisk musikk, men til mange musikkformer – se bare hva Kringkastingsorkesteret blir brukt til i dag!

Distriktsmusikerordninga mangler bryter som kan slås av og på (slik som gammelradioen...), avhengig av økonomisk støtte fra år til år fra kommuner og fylkeskommuner. Det som er bygd opp over lang tid, vil også ta lang tid å bygge opp igjen, når man ser hvilke ressurser og verdier som er gått tapt. Skal endringer gjøres, må de ikke føre til forverring.

I kortform, fire nøkkelord fra meg: Mangfold, kvalitet, solidaritet og – ja, Anne Guri: Fare for rasering. Adressen er fylkeskommuner og de deltakende kommunene. Leve Kammerana, Vefsn-Ensemblet og alle de andre!

"Distriktsmusikerne er samlet sett svært allsidige musikere og pedagoger"

Kommentarer til denne saken