Den komplette galskap for både stakkars Mosjøen, Vefsn kommune, vårt felles klima og vår stakkars Moder Jord

Av
DEL

Leserbrev Det er Eolus Wind AS som bygger adkomstveien til det som de håper skal bli Øyfjellet Vindkraftverk. Rett nok er det Raven Projects II i skatteparadiset Luxemborg som eier dette selskapet, mens det er Aquila Capital som igjen eier Raven Projects – og som sitter med pengesekken.

Dette veiarbeidet som startet i november i fjor, var for å oppgradere en kommunal vei, «for egen regning og risiko» som det het. Men Eolus Wind AS fortsatte ufortrødent, på tross av en rekke klager på MTA-planen som NVE hadde godkjent. De fortsatte etter en kort pause, da NVE forlangte stans, slik at Jillen Njaarke kunne gjennomføre vårflyttingen. En stoppordre som ble overprøvet av OED etter bare en uke. Siden har de sprengt og brøytet seg en vei, gjennom fjell og myr og hei, for å komme lengst mulig før det de har regner med vil skje; Et krav om midlertidig forføyning, med andre ord en ny stoppordre. Som denne gangen kommer fra Tingretten i Oslo, berammet til kommende september.

Hvorfor dette hastverket? Naturligvis for å kunne benytte samme metode som ved utbyggingen av Fosen-prosjektet, der argumentet kom i reprise, helt til anlegget var ferdig bygget: «Dette arbeidet har kommet så langt at det kan ikke stanses nå».

Noe som er helt feil – de har ikke kommet langt i det hele tatt, bortsett fra en flere mil lang «krøttersti» opp mot Vesterfjella.

Ta en tur opp Tverådalen, kikk på den oppgraderte kommunale veien, og tenk følgende: Her skal det passere tre hundre tårn-komponenter, hver på ca. 40 meter og 40 tonn. Det skal passere like mange åtti meter lange propellblader, som trenger ennå mer plass. Når det er klart for denne transporten vil ikke Tverådalen være til å kjenne igjen. Totalt rasert for alltid.

En armada av transporter med armeringsjern er det neste som skal til fjells, og til slutt et regiment av sement-transporter. Under utbyggingen av Ånstadblåheia ved Sortland, gikk det med 70 trommel-lass med sement, - pr. turbin-fundament. Når dette er på plass og bygget ferdig kommer de nesten et halvt tusen lang-transportene med tårndeler og propellvinger.

Mosjøen by må forberede bygatene for denne gigantiske transporten. Skjervbrua må rives etterpå, siden nacellen, generator og gearboks i toppen av turbintårnet veier 80 tonn og ikke lar seg dele opp. Hvor mange hushjørner må snaues av langs løypa tro? Og hvilken unntakstilstand vil herske i byen minst et halvår? Nattlige transporter, ledsaget av politi med blålys, titalls intense gule varsel-lys og en evig natt fylt av dieseleksos og brummingen fra hundrevis av hestekrefter. Stengte gater, omkjøringer og kaos.

Jeg skulle gjerne sett et seriøst bokholderi, som omfatter utslippene med denne virksomheten. Tonnevis med dynamitt sprengt oppi fjellet, som slipper ut enorme giftige gasser og NOx.

All graving og sprengning i naturen frigjør enorme mengder karbon som kulldioksyd, bedre kjent som drivhusgass.

Flere titalls dieselmotorer på gravemaskinene som siden november har herjet på fjellet, slipper heller ikke ut lite, og en intens trafikk av pickuper og andre kjøretøy.

Vi vet at vindturbiner produserer strøm kun 1/3 av tiden, og at levetiden er 13 – 15 år. I denne lille oversikten har vi ikke tatt med hverken forbruk av gearolje eller hydraulikkolje i nacellen. Heller ikke utslippene med produksjonen av de 72 vindturbiner med tårn av stål som produseres med kull. Heller ikke transporten over havet eller håndtering i havna eller opplastingen. Heller ikke de digre kranene som skal løfte alt på plass på de halve fotball-bane store områdene som er planert oppi fjellet.

Et vanskelig punkt å beregne, er at spesialtransportene som må til for å frakte turbin-vingene opp, i realiteten drar de til fjells med 1300 tonn med plastsøppel. Vingene er laget av usirkulerbar kompositt, som også sprer mengder med mikroplast i naturen. Både ved vanlig bruk, og når de må repareres og finslipes etterpå. Hvor blir dette av – i dyrenes mager og fuglenes krås?

Dette utslippsbokholderiet (om det noen gang kommer) vil vise at Øyfjellet Vindkraftverk aldri kommer til å klare å ta igjen de utslippene byggingen av kraftverket har generert, i løpet av sin korte levetid. Likevel sniker utbyggere og politikere seg til å bruke «klimatiltak» og ikke minst; «det grønne skiftet» om denne virksomheten.

Hvis vi tar med reindriftsnæringas tap av sin produksjon av økologisk kjøtt, sine arbeidsplasser og sin kultur, hvis vi tar med reiselivsnæringas tap av arbeidsplasser, Hvis vi tar med tap av natur, friluftsliv, folkehelse og utvikling av musikkfestival og Galleria, hva blir resultatet? En god slump milliarder til Aquila Capital, to arbeidsplasser og åtte millioner i eiendomsskatt til Vefsn kommune, en rasert by uten flere muligheter til utvikling av noe som helst, og 55 kvadratkilometer rasert fjellnatur.

«Grønn kortreist kraft til Alcoa» het det for noen år siden, under stor jubel.

Dit går det ikke så mye som en skjøteledning. Etableringen av Øyfjellet Vindkraftverk er den komplette galskap for både stakkars Mosjøen, Vefsn kommune, vårt felles klima og vår stakkars Moder Jord.




Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags