«Var det galt av Krutå å skrive at skogressursene var årsak til at Mosjøen fikk bystatus?»

Av

Alle bør lese Mosjøens byhistorie!

DEL

LeserbrevI Helgelendingen 29.8. spør Hanne Dyveke Søttar om ordførerkandidat Rune Krutå kjenner Mosjøens byhistorie. Var det galt av Krutå å skrive at skogressursene var årsak til at Mosjøen fikk bystatus?

Den første byhistoria ble skrevet av Lukas Skogsås i 1901, ved Mosjøens 25-årsjubileum som egen kommune. Om byetableringen skriver Skogsås på side 6: «Den nærmeste foranledning […] var for Havig vistnok den omstændighed, at der ved Halsøbrugets oprettelse i 1865 begyndte en temmelig storartet udførsel af trælast».

I Vefsn bygdebok bind II kan vi lese om det nevnte sagbruket på s. 208, og fra s. 299 kan vi lese mer utførlig om da Mosjøen vart by. Siden boka ennå er tilgjengelig både på bibliotek og i bokhandelen, er det ikke grunn til å gjengi utdrag av det Kjell Jacobsen har skrevet. For alle kommunestyrekandidater bør det være interessant å lese at behovet for strengere regulering var en viktig grunn når lensmann og ordfører mente strandstedet Mosjøen burde skilles ut som eget ladested. Slik regulering kostet penger. Status som ladested ville gi «rett til eksport til utlandet, det betydde at avgiftene av trelasteksporten fra Halsøya til England som før hadde gått til havne- og kommunekassen i Bodø, nå ville gå til Mosjøen

Også i siste bind av bygdeboka – «Gardshistorie for Vefsn» fra 2017 – har vi med et kapittel om Mosjøen, som fikk bystatus fra 1.1.1875, «etter at sagbruksindustrien inst i Vefsnfjorden hadde gitt impulsar til ei rivande utvikling av handel og handverk på strandstaden». I gardshistoria legger vi rett nok mest vekt på situasjonen før Mosjen vart by. Folket på Mo-garden bygde sagbruk i Skogsosen omkring 1690.

Den første faste bosettinga i Mosjøen har vi funnet dokumentert i 1701 (s. 449). Søttar skriver at bosettinga ble etablert i 1660, og det skulle vært interessant å vite bakgrunnen for den dateringa. Hun skriver videre at den første faste skolen i området kom på Dolstad i 1785. Da glemmer hun sameskolen, som ble bygd i Mosjøen i 1727. Her ble det undervist både på samisk og på dansk (se s. 399 og 331).

Var det handelen, samferdselen, skolestellet, industrien eller skogbruket som var grunnlaget for at strandstedet Mosjøen utviklet seg til by? Alt måtte naturligvis være på plass før Stortinget kunne vedta «en Lov om Losse- og Ladestedsrettigheder for Strandstedet Mosjøen». I Odelstingsproposjon nr. 3 (1874) ble alle disse momenta drøftet inngående. Og næringskomiteen var adskillig i tvil om fundamentet for en framtidig by i Mosjøen var godt nok, siden «Stedets hurtige Opkomst i de sidste Aar unægtelig for en ganske væsentlig Del maa tilskrives den betydelige Skovdrift og Sagbruksvirksomhed, som udøves i Stedets Nærhed af et engelsk Kompagni».

Næringskomiteen visste at engelskbrukets tid måtte bli kortvarig. Men det fantes skog på flere eiendommer, og det var også andre næringsveger i distriktet. Interessen for jordbruket var stigende. Mosjøen var et naturlig senter for handel mellom bygdene fra Vesterbotten og Hattfjelldal i øst til Vega og Herøy i vest. Og ikke minst hadde stortingskomiteen merket seg «at Vefsens Sands for Kommunikationers Udvikling allerede er vakt og rimeligvis vil bære sine Frugter».

Det jeg har lest og skrevet om Mosjøens historie kan være farget av at jeg sjøl har bakgrunn som skogbruker. Jeg er derfor ikke den rette til å gi noe fasitsvar. Dette er under enhver omstendighet ikke et innlegg for å ta den ene eller andres parti i kommunevalgkampen. For det er gledelig at politikerne legger vekt både på lokalt ressursgrunnlag og lokal historie når de utformer visjoner for framtida i Vefsn!

Knut Skorpen

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags