Vil dåkker virkelig ha sytpeisan inn i byene dåkkers!?

En stolt sytpeis.

En stolt sytpeis. Foto:

Av
DEL

Leserbrev I november skreiv jeg om hvor lite privilegert Nord-Norge er i forhold til andre deler av landet og det var noe av responsen som gikk igjen: en bare syter og klager! Generelt er det en holdning som rettes mot folk som ytrer sine meninger om sentralisering og skjevfordeling av ressurser i Norge. En gjenganger er at om det virkelig er så ille å bo i Nord-Norge og i distriktene, så kan en bare velge å flytte! Løsningen er dermed ikke det å gjøre noe med de strukturelle problemene, men heller individuelt ved at hver og en flytter inn til mer urbane og «siviliserte» strøk hvor en slipper slike ulemper som en opplever ved å bo desentralisert. Og aller viktigst – slutt å syt!
Da spør jeg i lys av alt som har skjedd siden november i fjor– Vil dere virkelig ha oss «sytpeisa» som nærmeste nabo?


Den såre sannheten er kanskje at Nord-Norge ikke er avhengig av Oslo og andre store byer for å klare seg, uten at det betyr at en er nødt til å leve på bare «fesk og poteddes». Vi har ikke et gjensidig avhengighetsforhold som utgjør en balanse mellom de som produserer og de som henter ut, for ressursene har vi her nord. De blir hentet ut av store selskaper som betaler skatt i større byer på sørlig hold, eller som holder seg i skatteparadiser i utlandet uten å bidra med en krone til samfunnet. Er det en redsel som ligger under at en ikke vil tillate eller gi for mye oppmerksomhet til den nordlige delens problematikk, slik at en kan fortsette å forminske og undertrykke til ikke annet enn mottaker av almisser i form av statlige overføringer?


For de statlige overføringene er ikke annet enn småtterier og et maktmiddel, i den form den brukes nå for å få kommuner og fylker til å gå med på hva regjeringen ønsker. Og det som ønskes er at det stimuleres til vekst, som ikke gagner oss. Det ligger represalier i grunn som fører til press til å ta imot alt av inngrep i natur og areal for kapitalistiske selskap som bare gir fra seg småpenger i gjengjeld. Mindre statlige overføringer øker desperasjonen til å ta imot lommerusket i den tro at det vil berge en. Den kunstige økonomiske avhengigheten kommunene har til Staten er like skjevt som et dårlig parforhold der skilsmissen blir vanskelig så lenge avhengigheten er der. Så snart en finner seg økonomisk uavhengig så vil det være lettere å stille krav eller gå. Frem til da vil en kun bli sett på som sytete og kravstor så lenge ignoransen dominerer, samt viljen til å undertrykke er middelet for å holde skjevbalansen intakt for de som tjener på det. Så for de som blir krenket over å få påpekt sine privilegier ved å ha det en trenger rundt hushjørnet og i umiddelbar tilgjengelighet – Vil dere virkelig ha oss sytpeisan inn til byene? Vil dere ha økte boligpriser, mindre kortreist mat og økt befolkningstetthet i byene?


Hvis ikke, anbefaler jeg at en arbeider mot å stoppe sentraliseringen og heller fokusere på å la distriktene og utkantene kunne ha de samme tjenestene tilgjengelig. Slik at vi kan fortsette å leve og bo her ute uten å plage dere med sytet vårt. For det blir ikke stille med det første!

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags