Sjøørretens forhold i fjordene

Av
DEL

Leserbrev I en lederartikkel i Saltenposten 7. juni 2020 får sportsfiskerne skylden for sjøørretens tilbakegang i fjordene våre, og med Skjerstadfjorden som et eksempel. Dette er nok bare en liten del av forklaringen.

Som redaktøren påpeker, så drives det et utstrakt fiske etter sjøørret i Skjerstadfjorden hele ettervinteren og våren, ja faktisk hele året. Sånn er det i mange fjorder i fylket, og NJFF Nordland er spesielt bekymret for bestanden av sjøørret i deler av fylket, og ser behovet for at det vurderes innstramminger av dorgefiske i sjø. Det er et paradoks at ikke dorging blir regulert når det fiskes på den samme bestanden som er i elvene. I hvert fall i fjorder med stort fiskepress.

De fleste sportsfiskerne utøver sin interesse i elvene, og de aller fleste har akseptert den sterke reguleringen som gjøres der. Sportsfiskere dorger nok også i sjøen, men på sjøen dominerer nok de som driver med matauk. Det er ikke noe rapporteringssystem for hvor mye anadrom fisk som fiskes i sjøen, men ut fra samtaler med fiskere som fisker fra båt og fiskere som fisker fra land, så viser erfaringene at
- den største sjøørreten (og laksen) tas fra båt
- det tas mye mer sjøørret (og laks) fra båt enn det som fiskes fra land
- sjøørret som fiskes fra land er i gjennomsnitt mye mindre enn den som tas fra båt
- det tas lite laks med stang fra land
- sportsfiskere som fisker fra land setter ut mer fisk enn de som dorger

NJFF Nordland mener det er flere gode grunner for å opprettholde dagens regler (2020) når det gjelder fiske med stang fra land i sjø. Det er en familiehobby som kan rekruttere nye sportsfiskere. Reguleringene må ikke få en slik karakter at allmenheten kan føle seg ekskludert fra å fiske i sjø fra land. Det beste oppsynet både når det gjelder ulovlig fiske, miljøhensyn og forurensning m.m, er kanskje den som går med fiskestang i strandsonen.
Vi er enige med forskerne og fritidsforskerne ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet at det må til en enhetlig forvaltning av anadrom fisk i elv og sjø. Det er et ansvar som Miljødirektoratet og Fylkesmannen må ta.
De største truslene for laks, sjøørret og sjørøye er spredning av lakselus fra oppdrettsanlegg, og spesielt for sjøørreten og sjørøya som lever store deler av året i fjordene. Dette har Norges Jeger- og Fiskerforbund påpekt i mange år. Det finnes skrekkeksempler fra fjorder på Vestlandet og i Trøndelag som er så ødelagt av oppdrett at skadene er irreversible.
I mai 2020 kom rapporten «Oppdrett av laksefisk i åpne anlegg i Skjerstadfjorden. Konsekvenser for villaks, sjøørret og sjørøye» fra NTNU Vitenskapsmuseet. Der står det: «Basert på eksisterende kunnskap anbefales det å ikke tillate økt produksjon av laksefisk i åpne oppdrettsanlegg i Skjerstadfjorden med sidefjorder. For å unngå økt negativ påvirkning på vill laksefisk i fjordsystemene bør produksjonen benytte seg av teknologi som hindrer utveksling av patogener mellom oppdrettsfisk og vill fisk. Eksempler på dette er lukkede anlegg i sjøen eller anlegg på land.» Allikevel får oppdrettsselskap i Skjerstadfjorden tillatelse til økt produksjon basert på trafikklyssystemet som bygger på miljøpåvirkning av lakselus og resultatene av kontinuerlig overvåking av lakselus. Svakheten med systemet er at sjøørreten og sjørøya ikke er med i overvåkingen, kun laks. Fylkesmannen i Nordland har uttalt at hvis sjøørreten hadde vært med i overvåkingssystemet, så har store deler av Nordland fått rød farge i trafikklyssystemet, og fått pålegg om en reduksjon i produksjonen.
Veksten av ny oppdrettsvirksomhet langs kysten utfordrer forvaltningsmyndighetene. God kystsoneplanlegging krever tilgang på informasjon om konsekvenser av aktuelle inngrep hvilket er spesielt utfordrende i sjøen da datagrunnlaget mange steder er mangelfullt. Derfor er det viktig at føre-var-prinsippet i Naturmangfoldloven blir fulgt.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken