Retorikken består av en språkbruk og et tankesett som Petter Dass gjorde legitim

Petter Dass gjorde den hatske språkbruken legitim

Petter Dass gjorde den hatske språkbruken legitim Foto:

Av
DEL

LeserbrevDette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Prost Olav Rune Ertzeid ønsket seg i avisspaltene sist fredag en oppfyllelse av sine drømmer. En av drømmene var at det en dag ville bli ett Helgeland, og "at folk skal kunne se at Helgeland er mer enn Sandnessjøen, mer enn Mosjøen, mer enn Brønnøysund og mer enn Mo i Rana." Denne drømmen er jeg redd prosten aldri vil se gå i oppfyllelse, iallefall ikke sør for Fjellet. Årsaken er dypt forankret, og den vil prosten finne i arkivet hos sin arbeidsgiver.

For en som utallige ganger er erklært som Fandens sendemann, er det kanskje upassende å siterer Bibelen for en prost, men denne gangen finner jeg det for krevende å la være. I følge Google skal det i Paulus’ første brev til Timoteus stå:

“Dersom noen farer med fremmed lære, og ikke holder seg til vår Herre Jesu Kristi sunne ord og den lære som hører til gudsfrykt, da er han oppblåst og forstår ingenting. Han er bare syk etter stridsspørsmål og ordkrig. Dette fører bare til misunnelse, strid, spott, onde mistanker og stadig krangel mellom mennesker som er fordervet i sitt sinn og har tapt sannheten”.

Dette gullkornet av et bibelsitat beskriver det meste av kjernen til dagens vanvittige og helt særegne konflikter på Helgeland. Skal man forstå konfliktene er det viktig å vite at denne nesten evigvarende infamitet har sitt opphav ingen andre steder enn hos Ertzeids arbeidsgiver. Misunnelse, strid, spott og onde mistanker mot befolkningen i Rana ble legitimert av kirka på Helgeland allerede for 300 år siden, og det har siden vært en del av barneoppdragelsen for mange ute på kysten.

Prosten i Alstahaug, Petter Dass var en mann fylt av svartsjuk misunnelse. Allerede i 1685 skrev han Sølvbergrimet hvor han harselerte med den primært samiske befolkningen i Rana, og deres interesse for malm og mineraler. 350 år senere er Bertelberget øst for Mo i Ranas største bydel, Gruben, et populært turmål, men få vet at det er fra det femti meter dype hullet i berget at mye av Alstahaugs fordervede sinn har sitt opphav.

Noen år før Sølvbergrimet ble skrevet, da Petter Dass var en ung tenåring, hadde dansknorske kong Fredrik sendt både kanoner og krigsskip nordover, og latt mer enn 300 soldater vandre opp til enden av Dunderlandsdalen. Her lå det som mange trodde kunne bli det nordnorske svaret på de nyetablerte sølvgruvene i Kongsberg.

Sølvårene i Nasafjellet ble fra København ansett for å ligge på norsk side av riksgrensen, men likevel hadde den svenske kongen, Carl Gustav, tatt seg til rette med gruvedrift. Tre norske kompanier ble sendt til fjells, og på høsten i 1659 plyndret de gruvelandsbyen Silvojokki inne ved Arjeplog, og satte fyr på alle bygningene, kirka inkludert. Hærtoktet ble sett på som en viktig milepæl i den dansknorske krigen mot Sverige. Byåsen i Mo i Rana, lokalt kjent som Skansen, er slik jeg tolker historien et evig minne om Helgelandskompaniets militære forlegning før kongens hærtokt.

Men bare få år etter plyndringen av Silvojokki viste det seg at det under føttene på ranværingene var det enda mer av edel verdi. At de samiske ranværingene hadde tilgang til gyldne verdier rett under torva var hardt å akseptere for ei kystbefolkning som måtte til havs for å skaffe føde. Hatet mot samene på innlandet var brutalt og hatet skjedde med kirkas velsignelse. Samtidig som Petter Dass innledet sin stilling som prest på Nesna, ble den lutfattige samekvinnen, Finn-Kirsten, brent på bål i Trondheim. Hun skal angivelig for å ha gandet livet av en hest.

Ryktene som nådde Petter Dass, den gang prost og Helgelands rikeste mann, fortalte at smeden Bertel Olsen i Brennåsen hadde funnet sølvmalm i berget ved gården, og folkesnakket ville ha det til at smeden var blitt en velstående kar.

Drevet av svartsjuk misunnelse skriver prosten Petter Dass i 1685 dermed et av sine mest velkjente rim. I det harselerende Sølvbergrimet maler kirkas fremste mann på Helgeland et bilde av ranværingen som både lat og sjølopptatt. Så svartsjuk var Petter Dass at han trosset biskopen i Nidaros og nektet den samiske befolkningen i Rana en egen kirke gjennom hele sin levetid. Mo Kirke ble omsider reist av Samemisjonen, og sto ferdig bare 17 år etter at den ondskapsfulle prosten døde.

Men man må ikke tro at den svartsjuke misunnelsen ga seg med Petter Dass. Hans sønn og også han prost i Alstahaug, Anders Dass, ble på Helgelandstinget på Bjørn i 1729 (definitivt ikke sammenlignbart med dagens famøse helgelandsting) mistenkt for å ha gått på tvers av den dansknorske kongens høytidelige sølvplakat. Det høytidelige oppslaget i kirkene påla befolkningen å drive kartlegging av malm og mineraler, og å melde disse til kongen. Tross pålegget hadde det kommet fogden for øret at Alstahaugprosten hadde nedlagt forbud i sin menigheten om å snakke om Bertel Olsen i Brennåsen, og om de store rikdommene som angivelig befant under føttene hos samene i Rana. Dette kirkelige forbudet har neppe sin make noe sted i norgeshistorien.

All den “misunnelse, strid, spott og onde mistanker” som i 2020 serveres fra ordførere, leger, tillitsvalgte og avisredaktører i Vefsn og Alstahaug, er en videreføring av hetsen mot den opprinnelige samiske befolkningen i Rana. Retorikken består av en språkbruk og et tankesett som Petter Dass gjorde legitim. At den samiske befolkningen i Mo i Rana i dag er en minoritet, endrer ikke det faktum at i likhet med for 300 år siden, er også dagens retorikk basert på myter, løgner, usannheter og svart sjalusi. I brev og avisspalter blir ledelsen ved Helgelandssykehuset daglig gitt de samme hatefulle karakteristikker som samer, lapper og finner fikk i Petter Dass’ velmaktsdager.

Hverken Petter Dass eller dagens prost kan gjøre lite med at Vår Herre gjorde Rana til landets rikeste region når det gjelder mineraler og fornybar vannkraft. At Stortinget etter 500 år i union med Danmark og Sverige, vedtok å legge landets viktigste industriby innerst i Ranfjorden, var neppe Vår Herres verk, men vedtaket bidro sterkt til at den gamle språkbruken tok ny fart. Begrepet “sugerør i statskassen” kom opprinnelig fra kjeften til en av kystens mest akterutseilte ordførere.

Så dersom Ertzeid, en av Bunadsgeriljaen viktigste støttespillere, ønsker å se sine drømmer gå i oppfyllelse bør han ta rev i seilene og ta et kraftig og historisk oppgjør med sin aller nærmeste menighet. 300 år med spot og hets er nok!

Prosten forsøker i sin kronikk før helgen å framstå som en forsonende helgelending. Vel og bra, men akkurat som Petter Dass var for 300 år siden synes også Ertzeid å stå seg selv nærmest. På vegne av den Norske Kirke i fjor sendte Ertzeid et brev til Helgelandssykehuset hvor han advarte kraftig mot den eksterne ressursgruppens konklusjoner. Ertzeid karakteriserte i brevet Mo i Rana for å være “et sted som ligger så definitivt i utkanten av Helgeland”.

Avstanden mellom de to Alstahaug-prostene Ertzeid og Dass synes å i all hovedsak være av grammatisk karakter, den grunnleggende holdningen synes å være den samme: Mo i Rana er en trussel for kysten. De i Mo i Rana som sogner til de lokale gudshus bør derfor sørge for at kollekten går til Samemisjonen ved sitt neste besøk.

Mens Olav Rune Ertzeid bærer på en drøm, bærer jeg på et krav. Som den eneste av seks søsken som ikke født på kysten så aksepterer jeg ikke at mine foreldres utvandring betraktes som et svik. Jeg kommer aldri til å godta at mine barnebarn skal sees på som annenrangs helgelendinger. Jeg aksepterer ikke påstanden om at Mo i Rana plyndret kystkommunene for arbeidsvillig ungdom, og at byen er flasket opp med et sugerør i statskassen. Like lite aksepterer jeg Petter Dass’ evige løgn om at det eneste Mo i Rana tenker på er seg selv.

Jeg godtar heller ikke flommen av løgner som serveres fra sykehusansatte i Sandnessjøen, og langt mindre aksepterer jeg at både statsråd og Helse Nords styre tar løgnene “til etterretning”. Jeg aksepterer ikke at vi i Helse Nords styre har to helgelendinger som gjennom en årrekke har plyndret fellesskapets tillit og har misbrukt sin styreplass til å drive lokalpolitikk framfor å ivareta pasientsikkerhet og behandlingskvalitet. Jeg blir forbannet over at vi har en helsestatsråd som overser Riksrevisjonens kritikk av styrenes manglende fokus på pasientsikkerhet, og at statsråden er for feig til å gjøre noe med det.

Jeg velger å avslutte med de ord Ertzeid selv brukte i sitt engasjerte og åpne kystbrev til Erna Solberg i fjor: “Vi trenger ikke trøst, vi trenger handling.” Denne gang fra Ertzeid selv.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken