Nav-saken: «Hvis dette ikke får konsekvenser for de øverste ansvarlige, vil det stride mot folks rettsfølelse og svekke tilliten til hele systemet»

Av
DEL

NAV-skandalen, mistenkeliggjøring og ansvar

LeserbrevNAV-skandalen viser en total systemsvikt der den norske staten har overkjørt sårbare mennesker, urettmessig sendt uskyldige i fengsel, ruinert folks privatøkonomi og på feil grunnlag fratatt mennesker støtten de hadde krav på.

Ansatte i NAV opplever tøffe dager fordi skandalen også går utover dem. Derfor må ansvaret plasseres der det hører hjemme: Hos ledelsen i NAV og regjeringa ved arbeidsminister Anniken Hauglie. Hvis dette ikke får konsekvenser for de øverste ansvarlige, vil det stride mot folks rettsfølelse og svekke tilliten til hele systemet, og det med god grunn.

Det er ikke tilfeldig at dette går ut over dem som er nederst ved bordet. Mens store ressurser brukes på å forfølge mennesker som trenger hjelp fra velferdsstaten, har samfunnet alltid tatt lett på «hvitsnippkriminalitet». Professor i rettsvitenskap, Jan Fridthjof Bernt, sier at rettstryggheten er det mest sosialt skjevfordelte godet i samfunnet. Denne klassejussen må vi ta et oppgjør med.

Få år etter at NAV var etablert, oppstod det et munnhell om at «du skal jaggu være frisk for å bli syk». Systemet møter folk med mistillit og de blir hardt straffet hvis de gjør feil. Derfor kan skandalens varighet og omfang skyldes mistenkeliggjøringen av folk som er syke og arbeidsuføre som har pågått i veldig mange år. Politiske signaler kan ha medvirket til at NAV-ledelsen ikke varslet departementet da Trygderetten avsa dommer som overprøvde vedtak i NAV.

Fram til begynnelsen av 1990-tallet var oppfatningen at trygdenivået skulle gi grunnlag for et fullverdig liv. Med innføring av den såkalte Arbeidslinja oppstod slagordet «det skal lønne seg å arbeide». Det er blitt kronargumentet for å kutte i trygdene, og har brakt skammen tilbake i stønadssystemet.

Den tidligere trygdeetatens interne slagord om «rett ytelse» viste at man ikke bare var opptatt av misbruk, men også av underforbruk. Både arbeid og trygd var rettigheter. Når målsettingen i stedet er «færrest mulig på trygd» med sterkt fokus på misbrukskontroll, påvirkes holdninger. Solidarisk rettighetstenkning konkurrerer med pekefingermoralisme. Sosialklienter står lavest på rangstigen og er mest utsatt.

Den nye sosialpolitikkens talemåter er ikke tilfeldig valgt. Når folk får høre at trygdene må reduseres fordi «det skal lønne seg å arbeide», må mange tro at det til nå har lønt seg bedre å gå på trygd enn å arbeide. Da skapes en forståelse for at trygdene må kuttes. Hver gang noen gjentar dette er budskapet at de fleste trygdesøkere er arbeidssky. Til slutt blir det en del av det mange tar for gitt. Dette er veldig ødeleggende både for de som rammes og for hele samfunnet. I kjølvannet av NAV-skandalen er det derfor behov for et oppgjør med dagens sosialpolitikk og det menneskesynet den er et uttrykk for.


Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags