Ingen skal ha kake, før alle har fått brød

Av
DEL

LeserbrevI 1945 var krigen over, Norge var fritt igjen, og landet skulle bygges på ny etter krigens herjinger. I den tida ble velferdsstaten bygd opp under grunntanken om at fellesskapet er viktig. For under okkupasjonstiden samlet Norge seg, og en sterk fellesskapsfølelse styrte landet vårt mot nye høyder. Landet skulle bygges opp igjen – koste hva det koste vil. Quisling ble jaget ut av sitt Rikskanselli i Slottet, og selv frem til Kong Haakons død i 1957 var ikke Slottet ferdig ryddet etter krigens misbruk. Siden folket var i fokus ville ikke kongen at hans gemakker skulle prioriteres. For når man bygger et sterkt hus begynner man med grunnmuren og ikke med kjøkkeninnredninga. Når man skal bygge et samfunn, begynner man i bånn. Når man skal løfte folket, begynner man med de tingene som er viktig for folket. Og foran alt betyr det barna våre. Barna er vår viktigste investering – Vår fremtid. Da må forholdene rundt familiene være solide.

Barnetrygden

Velferdsstaten er et kjent begrep i dag. Men det er et begrep og et system som mange av oss i dag tar for gitt. Barnetrygden ble til i 1946, etter et arbeide som ble påbegynt like før okkupasjonstiden. Dette var den første universelle trygden i Norge. Det betyr at den gikk til alle, uansett klasse eller inntekt. I sin start kom trygden fra barn nummer to, med unntak for enslige forsørgere som fikk fra første barn. Etter revidering i 1970 ble denne satt gjeldende fra første barn for alle. Barnetrygden gis likt til alle, fordi det å ha barn gjør at man får økte utgifter uansett hvem man er. Og dersom man er enslig forsørger får man litt ekstra fordi man da står i en vanskeligere økonomisk situasjon. Det er jo bare logisk eller hva?
Men: Dersom man har barn, og for ulike årsaker havner i en situasjon der man er avhengig av sosialtrygd? Altså når man passerer ned til hva som regnes som fattig i Norge i dag. Da beregnes barnetrygda som en del av inntekta du har. Barnetrygden, som er til for å hjelpe barnefamilier mens de har barn i hus, forsvinner hvis du er for fattig. Ved alle andre NAV-ytelser man får, så medregnes ikke barnetrygden som en del av inntekta. Ikke ved arbeidsledighetstrygd, ikke ved tiltakspenger, ikke ved AAP eller uføretrygd. Kun når man passerer NAV sin norm for fattigdom, går barnetrygda inn i beregninga. Dette synes jeg er svært problematisk. Hvor ble det av logikken?
Flere kommuner har allerede innført at barnetrygden skal holdes utenfor beregningen. Men Vefsn er ikke en av disse enda. Dette er en av mine viktigste saker å få gjennom dersom jeg kommer inn i kommunestyret. For i likhet med Gerhardsen mener jeg at, ingen skal ha kake før alle har fått brød. Jeg mener at samfunnet må bygges fra grunnen av og opp, slik at vi kan stå sammen mot utfordringene vi møter. Vi må sikre at neste generasjon etter for eksempel en ufør, ikke skal ende opp likt, bare fordi de har fått utdelt for dårlige kort. Alle burde ha lik rett til å kunne klare seg godt i livet. Man må forsøke å utjevne forskjellene som vokser mellom oss. Det å ta barnetrygda ut av beregninga for sosialtrygd tenker jeg er et viktig skritt for å oppnå like muligheter for alle barn.

I dag kontra i går

I dagens samfunn – hvor ferier til land langt borte, og tivoliturer hver gang tivoliet er i byen er blitt helt normalt – er det ikke så lett å se for seg hvordan ting faktisk var for bare noen år siden. I trettiårene, da min egen farfar vokste opp, var det en epokedefinerende global økonomisk krise. Dette etterfulgt av verdensomfattende krig og for oss i Norge okkupasjonstid. «Ingen skal ha kake før alle har fått brød» er et uttrykk som er ikonisk for tiden etter denne særdeles harde perioden i Norges historie. Men når man snakker om historiske ting man ikke har opplevd selv, så er det raskt å tenke at det er lang tid tilbake. Men vi snakker om en tid som er da våre foreldre og besteforeldre levde. En steinhard realitet det kan være vanskelig å ta innover seg. Men i dag er Norge i en utvikling der man opplever økende forskjeller mellom mennesker. Mange av oss anser oss som et klasseløst samfunn. På et vis er vi det, men det endrer ikke at økende forskjeller har gitt en økende andel fryktelig rike, og det særdeles problematiske: en sterkt økende andel fattige.

Et økonomisk kretsløp

Saker som disse er viktig for meg for flere grunner. Først og fremst fordi jeg er sosialist, og har alltid vært det. Videre fordi jeg med min økonomiutdanning, blandet med sunn fornuft, ser et viktig poeng i tanken om at fellesskapet skal betale for trygdeløsninger som gir penger til de som ikke har nok. Kort fortalt, når man har nok penger til det man behøver, så bruker man ikke pengene inn i kretsløpet. Man trenger ikke flere brød eller flere kjøttdeigpakker eller flere vinterstøvler og utebukser. Pengene går gjerne til sparing eller lignende. Det er vel og bra det. Men dersom vi kan løfte flere i samfunnet opp til det punktet – jo færre som er under fattigdomsgrensa – så oppnår vi økonomisk vekst. For de under fattigdomsgrensa sliter med å få tak i det de trenger. Men når de løftes opp, så bruker de reelt mer penger inn i det økonomiske kretsløpet. Det selges dermed mer brød i butikkene, mer klær, mer sko etc. Det gir økte inntekter for bedriftene, det gir økt arbeidspress for butikkene og produsentene, og lager deretter nye arbeidsplasser. Det hele henger sammen i et større bilde, om man velger å se seg litt inn i det. Samfunnet som helhet har større verdi av å løfte opp de fattigste enn vi har av å løfte de rikeste enda høyere.

Personlig kunnskap
 

Sist men ikke minst er denne spesifikke saken viktig for meg fordi jeg vet godt hvordan det er å sitte alene med to barn, uten jobb, og motta sosialhjelp. Jeg var ikke i den situasjonen da barna kom til verden. Da var jeg fast ansatt og hovedtillitsvalgt på landsbasis i en stor bedrift med ansatte fra Tromsø til Oslo og ut til Kopervik. Funny how fast things can change? Plutselig var jeg uten jobb, og veien tilbake i arbeid var lang og hard. Siste året før jeg fikk fast arbeid igjen var jeg avhengig av sosialhjelp for å få ting til å gå rundt. Det å gå forbi tivoliet – og fortelle barna at nei vi har ikke råd til det denne gangen heller, samtidig som de så vennene sine dra og hørte på skolen hvor gøy det var – var hjerteknusende for meg som far. Samtidig som man må innse at man må prioritere når man har dårlig råd, og det gjorde jeg, så er det feil når barna ikke får delta på det samme som de andre barna på grunn av økonomien. Jeg er heldigvis ikke der lenger, men det betyr ikke at jeg ikke skal stå opp for de som fortsatt er i den situasjonen.

Når man mottar sosialhjelp, lever man nærmest uverdig i dagens samfunn. Fordi man havner utenfor samfunnet og får svært begrenset mulighet til å delta i det. Når man har barn og dermed økte utgifter, så blir situasjonen ekstra prekær. Barnetrygden er til for barna, og må ut av beregningen av sosialtrygd – Nå! Dette er viktig for dem det gjelder – Og er noe som ikke kan vente.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags