«Vi kan faen meg bare ha det så godt?»

Av
DEL

Leserbrev«Jeg liker alltid å se på den optimistiske siden av livet, men jeg er realistisk nok til å vite at livet er en kompleks sak» Walt Disney.

Livet er komplekst. Det kan vanskelig forklares med få ord, fordi vi er alle forskjellige og lever i forskjellige kontekster med forskjellige utgangspunkt. Dette gjør at vi umulig kan ha samme syn på alle ting, og gjør at vi ser ting fra forskjellige perspektiv. En er seg selv nærmest, enten man er liten eller stor, gammel eller ung, han eller hun eller hen. Han som skriver dette håper å bli vurdert som «en-som-ser-litt-lengre-ut-enn-til-seg-selv-og-sine».

Som barn og ung er barnehagen og skolen den primære arenaen de fleste møter flest mennesker. Det er der ALLE er. De fleste har familie og venner, men dette gjelder i ulik grad for alle. Skolen er felles for alle, fordi vi har skoleplikt. Alle skal gå på skolen. Her kan man nå ut til alle.

Den store kongstanken er at skolen skal utstyre alle med kunnskap og forståelse, slik at alle kan bidra, og slik at alle kan leve i samme samfunn. Samtidig som vi skal ivareta alles trygghet og opplevde demokrati, i en verden i rivende utvikling. Tror vi virkelig at skolen kan gjøre dette alene? Tror vi virkelig at ting barnet opplever utenfor skolen ikke tas med dit? Tror vi virkelig at våre holdninger ikke vises i barns adferd? Tror vi på julenissen?

Opplevde psykiske helseplager blant barn og unge er et økende problem. Utviklingen forteller oss at sosial omgang går ned i mengde. Barn er mindre sammen enn før. Barn og unge har en fellesnevner i skole/barnehage. Og da synes det veldig enkelt å legge ansvaret på barnehage/skole når barnet ikke oppfyller «kravene» som er satt. Hvilke plager snakker vi egentlig om?

Der folk møtes oppstår det sosial interaksjon. I det sosiale spillet tar vi forskjellige roller – noen ledere og andre følgere, noen midt imellom, og noen egenrådige som velger å stå for seg selv. Og så har vi de som ufrivillig blir stående alene. Dette er et stort problem i dag. Forskjellen på å være alene og å være ensom er enorm.

Noen mennesker tar lederrollen i det sosiale samspillet på en god måte. Ser alle, og fordeler ris og ros som fortjent. Dette har barn og unge større vansker med å gjøre, fordi de ikke har erfaring med det. Selvhevdelse og å skaffe seg en plass i flokken blir prioritert foran rettferdighet og ærlighet. Det viktigste er å passe inn. Man støtter gjerne venninna på 12 år, fordi hun har fått seg ny jakke av rett merke, fremfor å støtte den andre venninna som ikke har råd til samme jakken. Hvorfor?

Har skolen lært henne det? Nei! Dette er ikke noe skolen står inne for, men som de må håndtere hver dag. Elever som kommer på skolen med et ønske om å være populære, og som har lært hjemme eller av venner at det er dèt som gjelder. Hvor fint ting ser ut. Hvor fin en selv ser ut med de tingene. Hvor vellykket man ser ut når man er sammen med de «riktige» menneskene. Og hvor stigmatiserende man opplever det dersom man blir observert med feil antrekk, telefon, bil eller med de «feile» menneskene.

Dette er jo ingenting av det skolen står for. De har heller ikke tatt initiativ til at dette skal være en aktuell problemstilling blant unge. Det er jo samfunnet ellers som har lært dem det. Vi. Alle andre enn skolen, for å sette det på spissen. Men skolen blir holdt ansvarlig. Er det rett? Hvorfor skal skolen holdes ansvarlig for all «vranglære» barna tar med seg inn i skolen? Hvorfor skal skolen rydde opp hver gang de andre har rotet?

Unges psykiske helseplager kan relateres mye til usikkerhet. Usikkerhet i forhold til å føle at man ikke strekker til. Man klarer ikke å imøtekomme kravene man omringes av. Man skal først og fremst ha et pent utseende. Og har man ikke det, virker det «helt greit» å pynte på dette, ved både operasjoner og injiseringer. Det gjør jo mamma og pappa, så da er det jo greit at jeg også gjør det?

Videre skal man ha en uanstrengt økonomi, med jevn tilgang til midler for å holde imaget på et «anstendig» nivå. Telefon, klær, idrettsutstyr, moped/bil, ferier etter ønske, penger til personlig pleie (frisør, makeup, solarium, trening, samt uforutsette operasjoner og injiseringer i tilfelle man skulle få en synlig kvise). Og ikke minst lommepenger. Og her bør det aldri gå tomt! Det skulle tatt seg ut om man måtte gå til det dramatiske skrittet å si til venner at «jeg har dessverre ikke råd til å gå ut og spise i dag»? Da snakker vi sosialt selvmord.

På skolen bør man mestre alle fag. Et snitt under 4,5 skulle tatt seg ut? For vi skal jo alle skaffe oss høyeste høyere utdanning. Lege, advokat og arkitekt – kanskje vi skal ta alle 3 utdanningene mens vi er i gang? Hvor mange leger, advokater og arkitekter har DU møtt i dag? Trolig veldig få, eller ingen. Hvor mange har du møtt i dag som IKKE er lege, advokat eller arkitekt i dag? De aller, aller fleste. Det er jo dèt som er realiteten. Og det er det vi trenger å gjøre for de unge: realitetsorientere dem om hva som er viktig og riktig. Hva betyr noe? Hva betyr ikke en dritt? Tørre å stå for noen egne valg, og stole på at dersom alle gjør så godt de kan, så vil det ta dem akkurat dit de virkelig ønsker. De menneskene jeg har omgang med har varierende grad av utdannelse, men de beriker meg akkurat like mye. Det håper jeg at jeg klarer å uttrykke, fordi jeg ønsker ikke å bidra til at andre går rundt med vrangforestillinger i forhold til realitetene.

Like lite som alle kan bli lege, advokat og arkitekt, kan ikke alle bli bilmekaniker, rørlegger eller gi utmerket menneskelig service. Hvorfor? Fordi vi har ulike kvaliteter. Det er jo helt herlig! Mer enn èn gang har jeg hørt: «Den som hadde hatt en rørlegger her…» i en lengtende tone som angir at man trenger hjelp. Et bevis på at det er behov for alle, i sin helt egne form. Vi er gode til forskjellige ting, og det må vi dyrke for hva det er verd.

Så, hvordan skal vi få dette kommunisert til de kommende generasjoner? Et sted å starte er å spørre hva de EGENTLIG kunne tenkt seg å gjøre? Hva trives de med? Hva vil gi dem en god følelse? Deretter må man jo vurdere i forhold til hvilken grad dette vil være gjennomførbart. Jeg har sagt til mine tidligere elever at «den som prøver han får det til». Og der ligger det mye i forhold til hva de egentlig vil. Hvis jeg skulle be deg om å jobbe resten av livet med et emne du er totalt uinteressert i – hvor god ville du blitt? Garantert ikke like god som om du fikk jobbe med noe du er interessert i. Noe som ikke føles som hardt arbeid, men som du gjør med glede. Det er rette jobben for deg! Og det trenger de unge hjelp og støtte til å finne.

Og dette gjelder altså for mennesker som ikke jobber, eller på noen måte sørger for inntjening til livets opphold. De har som oppgave å være unge, og sakte men sikkert, gjennom prøving og feiling, lære seg å klare seg selv i livet. Og etter hvert være foreldre for generasjonen etter dem. Circle of life! De skal altså i tidlige ungdomsår forventes å stable på beina en økonomi langt over det en gjennomsnittlig arbeider i fullt arbeid klarer. Det må jo bli et underskudd en plass?

Og hvordan fremstår vi voksne i forhold til hva som er viktig? Vi tar jo for det første ting for gitt, og at det skal koste oss minimalt av både tid og krefter. Ting som ikke angår oss selv akkurat nå, velger vi glatt bort. Og vår egentlige moral er ikke den samme som vi forfekter gjennom våre handlinger. Egentlig mener vi at alle må være inkluderende. Vi forfekter Platons 4 dyder – visdom, klokskap, måtehold og rettferdighet. Eller? Kanskje det ikke passer akkurat nu? Når passer det egentlig? Greit å vite, for de unge bør få vite det straks!

Har vi blitt stappmett på hva livet kan tilby?

Er skolen uten ansvar? Nei, selvfølgelig ikke. Men fagplaner og krav skolen blir satt til, blir overholdt av de som jobber i skolen. Politikere er de som kan legge til rette for at vi får en skole som gir plass til alle, ved å senke terskelen for hva som er å anse som «god allmennkunnskap». Og hvilke politikere som styrer er det du og jeg som avgjør.
For den er MYE lavere enn hva som er ønskelig iflg. fagplaner og vyer fra de som styrer. Mange klarer kravene som settes. Men like mange mislykkes.

Skal vi ikke utvikle oss? Jo, visst faen skal vi utvikle oss. Men hvem er det som tror på en skremselspedagogikk? Strenge krav fra første dag gjør spriket mellom «vinnere og tapere» blir større og større. Er det ønskelig?

Vi ynder å kalle det drømmeskolen – burde vi heller kalt det DØMMESKOLEN? Et sted hvor du blir dømt og minnet på alt du ikke kan, framfor at dine styrker fremheves? MÅ skolen kreve at alle elever gjennomfører alle fag? Trenger alle nynorsk poesi? Trenger alle like mye matematikk? Trenger ikke alle mer praktisk læring? Lære å være sammen? Lære om vennskap? Enn gymnastikk og svømming?

Dersom vi voksne ikke tar tak, og snarest viser med handling hva som er viktig, kan vi faen meg bare ha det så godt. Innerst inne vet vi bedre, men… Men hva?

De jeg har vondt for er de unge, som kanskje må vente en hel generasjon før noe skjer. Vonde erfaringer må gjøres av uskyldige som ikke visste bedre.

Kanskje like greit at vi setter i gang med en gang?

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags