«Selvmord – en mors tanker og erfaringer»

Av
DEL

Leserbrev 24. mars 2018 stoppet min verden opp, jeg fikk beskjed om at sønnen min på 23 år hadde tatt sitt liv ...

Det har siden Ari Behns selvmord vært mye fokus i media på det at man må søke hjelp, det finnes håp og at man ikke er alene, og det er bra. Men for mange av oss som er direkte berørt av selvmord så er dette også noe som provoserer.

Det er ikke så lett å be om hjelp, se lyset i enden av tunnelen eller forstå at man ikke er alene, når man ofte blir avvist av det offentlige hjelpeapparatet. For de fleste som sliter så sitter det langt inne å be om hjelp, det er ofte nesten uoverkommelig å innrømme overfor SEG SELV av man trenger hjelp med sin mentale helse. Noen har kanskje i mange år tatt på seg en maske og ikledd seg en rolle i møte med andre nettopp for å skjule hvordan de egentlig har det.

Når vi snakker om selvmord så tror jeg majoriteten tenker at dette skjer med mennesker med til dels langvarige psykiske plager og diagnoser, men slik er det ikke. Man kan i en liten periode av livet føle at alt butter imot og da er det for noen vanskelig og se en annen løsning enn selvmord.

Min sønn opplevde å ikke å bli tatt på alvor og avvist da han ba om hjelp få dager før selvmordet. Han hadde da hatt en periode med tunge tanker pga. ulike ting, og tok kontakt med lege for å få hjelp. Følelsen han satt igjen med var sinne, frustrasjon og skuffelse av å ikke bli trodd og tatt på alvor.

Nå er det jo ikke sikkert av selvmordet kunne vært avverget dersom han hadde blitt tatt seriøst, men kanskje ...

Som mor, pårørende og relativt oppegående menneske så mener jeg det er noe fundamentalt galt i det offentlige hjelpeapparatet når de tør avvise unge mennesker som ber om hjelp med sin mentale helse. For meg så burde det være en selvfølge at man slipper det man har for å gjøre alt i sin makt for hjelpe disse unge slik at man kanskje kan avverge et mulig selvmord. VI HAR INGEN FLERE Å MISTE!!!

I etterkant av min sønns selvmord har jeg selv fått egen erfaring med det offentlige hjelpeapparatet, noe bra men dessverre også mye dårlig. Har forsøkt å få til dialog med ulike ansvarlige, men har enten blitt avvist eller ikke fått svar i det hele tatt. Det å oppleve selvmord i nær familie og/eller omgangskrets kan utløse nye selvmord, og da mener jeg det også er viktig at hjelpeapparatet er ydmyke og lydhøre over hva som trengs.

I Vefsn og nærliggende kommuner har det i de siste (2) årene vært mange selvmord, og kanskje også et ukjent antall selvmordsforsøk, spesielt blant unge menn i starten av voksenlivet. Disse mennene hadde mange felles venner/bekjente, så vi snakker her om mulige ringvirkninger og mange berørte i tillegg til de avdødes nærmeste familie.

I et forsøk på å forhindre så mange selvmord som mulig så mener jeg det er viktig at det offentlige hjelpeapparatet tar sitt ansvar alvorlig og kanskje følger enkelte grupper ekstra godt opp i kjølvannet av et selvmord. I små kommuner som f.eks. Vefsn så tror jeg ikke dette vil være så vanskelig da det er mer oversiktlig enn i større kommuner. Vi kan ikke alltid sitte og vente på at de tar kontakt med hjelpeapparatet, til det kan terskelen være for stor. Det offentlige MÅ være på tilbudssiden!

Som pårørende etter selvmord har jeg sett viktigheten av et sterkt nettverk når tragedien rammer, men det er ikke alle som er like heldige. Da må hjelpeapparatet inn og være nettopp det sterke nettverket, for det trenger vi alle i slike situasjoner. Et selvmord kan utløse et nytt i nær familie/omgangskrets, og jeg tror at dersom man ikke har støtte enten fra familie/venner eller det offentlige hjelpeapparatet, så er det dessverre fare for nye selvmord.

Regjeringen har tidligere gått ut og sagt at de har en nullvisjon når det kommer til selvmord. Flotte ord, men hvor er handlingen bak ordene? I 2018 var det 674 selvmord, antallet trafikkdrepte var 108. I trafikken settes det inn aktive tiltak som f.eks. midtdeler, redusert fart, autovern, strengere krav til sikkerhetsutstyr i biler og strengere krav ved oppkjøring osv., i psykiatrien er det nedskjæringer, strengere krav for å få hjelp, færre behandlingsplasser og større avstand til behandlingsinstitusjoner. I tillegg får legene mindre tid til hver enkelt pasient, skolene må kutte i stillinger som igjen går ut over elevene, skolehelsetjenesten er ofte underbemannet og kanskje også til en viss grad gått ut på dato.

En nullvisjon med tanke på selvmord er etter min mening en urealistisk visjon. Man må jobbe preventivt når det gjelder selvmord, og da mener jeg at vi pårørende også bør bli innlemmet i denne jobben. Vi vet dessverre ofte hvor det har sviktet, og vi kan sitte med mye verdifull informasjon og ideer om hvordan jobbe aktivt mot målet om å få ned selvmordsstatistikken. Men det er viktig å sette inn alle tiltak og ressurser for å få ned statistikken.

Ikke kutt i et tilbud som allerede er for dårlig, øk tilskuddene, opprett flere behandlingsplasser, utdanne/kurs flere profesjonelle med direkte fokus på selvmord. Snakk MED de unge i stedet for til, og ikke minst: TA DE UNGE (OG ELDRE) PÅ ALVOR NÅR DE BER OM HJELP!

Lena Skonseng

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags