Den synlige og den usynlige verden

Gjeterhunden Garm i på jobb i Jillen Njaarke Reinbeitedistrikt

Gjeterhunden Garm i på jobb i Jillen Njaarke Reinbeitedistrikt

Av
DEL
PORTALER MELLOM DEN SYNLIGE OG DEN USYNLIGE VERDEN

LeserbrevDen tradisjonelle samiske oppfatningen er at bestemte steder i naturen er møtesteder, portaler, mellom den synlige og den usynlige verden.

I mytene framstår det hellige som lokaliserbart. Det kommer til uttrykk gjennom bissievaerjie, det hellige fjellet. Det betyr ikke at fjellet og det hellige er identiske størrelser, men at fjellet er møtepunktet mellom menneskets synlige verden og de livgivende kreftene knyttet til himmel og jord. Fjellet er et sted man oppsøker for å takke, be, for å få gode råd, og ofre. 

NATURLOVER FORMULERT SOM MYTER ER ETISKE REGLER

Naturen er bærer av iboende, skjulte krefter som bør respekteres. Dette peker mot et sjelsaspekt, hvor dyr, trær, fiskevatn, landområder osv har en personlighet eller bevissthet. Naturen har øyne og ører - og man skal derfor vokte seg for hva man sier. Tanken om at man ikke skal kalle et fiskevatn for skitvatn eller snakke nedsettende om reinflokken kan tolkes slik. Det samme gjelder hunden: Man tenker at han kan anklage deg på dommedag om du ikke behandler den bra.

Det gjelder å vise respekt, varsomhet og en lyttende holdning overfor naturen. Det er samtidig å være bevisst ritene, skikkene og fortellingene.

Blant sørsamer er det et ideal å kjenne landskapets historie slik at man kan oppføre seg på riktig måte når man ferdes i naturen, det gjelder også måten man snakker og tenker på.

Kunnskap om den gamle samiske religionen er i dag nedfelt i skikker og muntlig tradisjon. Blant sørsamer er det et ideal å kjenne landskapets historie slik at man kan oppføre seg på riktig måte når man ferdes i naturen.


DE UNDERJORDISKE

De underjordiske representerer naturens interesser overfor menneskene og er forvaltere av naturens lover. De har en kraft som kan innvirke på menneskenes liv på godt og vond - og skal derfor respekteres. Man kan kanskje si at fortellingene om de underjordiske i stor grad er uttrykk for den samiske økologiske kunnskapen, formulert i mytens språk.


MAADTOE – MAN ER FØDT INN I EN RELASJON TIL LANDSKAPET

Man kan ikke velge om man vil inngå i en relasjon til landskapet. Maadtoe, relasjonen til omgivelsene er noe man fødes inn i. Men hva du gjør ut av denne relasjonen er opp til deg.

Man forholder seg til landskapet som en motpart, blant annet ved å spørre om lov til å slå leir. Det gjelder å forholde seg til landskapet på den rette måten, det vil si å respektere det som en motpart og ikke som et middel. Det å lykkes i å opprettholde et godt forhold til omgivelsene er grunnleggende for folks velstand. Dette innebærer at landskapet ikke kun sees som et objekt, men at det har verdi i seg selv.


HELLIGE STEDER I DAG

Holdningene til hellge steder er innlært gjennom erfaringer med å omgås slike steder og formaninger om hva man bør gjøre eller ikke gjøre i nærheten av dem.

Det kan derfor være vanskelig for folk å sette ord på sine følelser. Det har blitt reist spørsmål om det er riktig å oppsøke de gamle hellige stedene for å få kontakt med en åndelig virkelighet, eller om man fortsatt skal holde avstand til dem.

Den sørsamiske presten Bierna Bienta holdt 17. September 2000 en gudstjeneste ved Tunnskjøen ved Røyrvik. Det viste seg at mange sørsamer fortsatt her et sterkt personlig forhold til helllige steder i landskapet. Flere uttrykte at de hellige stedene oppleves som fredfylte plasser som gir dem ro. For mange representerte de hellige stedene tråder bakover i tid som opprettholder en kontinuitet mellom tidligere generasjoners verdensforståelse og dagens virkelighet. Det ligger stolthet i det å kjenne slektas landskap og vite hvor forfedrene og formødrene hadde sine offersteder.


RESPEKT FOR HELLIGE STEDER

De hellige stedene er konkrete påminnelser om den religiøse virkeligheten som tidligere generasjoner levde i. Ofringer ved hellige steder har ikke samme pratkiske betydning som før. Men spesielt den eldre generasjonen er opppatt av at man skal respektere den åndelighet som de hellige stedene har representert for tidligere generasjoner. 

Det ble funnet en offergrav av de helt spesielle for noen år side, der det ble ofret en hel rein. Man regner ikke med at det var noe som skjedde hvert år, men ved helt spesielle hendelser. Kanskje en gang i hver generasjon.


AAHKANSNJURTE – KJERRINGTINDEN ER ET HELLIG FJELL

Det finnes flere hellige fjell i dette området; Aatoeklibpie er det mest kjente, rett over grensen etter Krutvatnet. Den er så hellig at det ikke kalles med sitt egentlige navn, men som Atoe - “Den der”. Pinkele eller Steinkirka øst for Hatten er også allment kjent, og møtes med respekt av reineiere, fjellvandrere, fiskere og andre som besøker området. Hatten er også et sterkt arvefjell og er symbolet for indentiteten for alle som bor i Hattfjelldal kommune.

Aakansnurhtjie - Kjerringtinden er også et fjell fjell som besitter den åndelige kraften som samene har levd med i uminnelige tider. Kjerringtinden vises godt folk som bor og ferdes rundt hele Røsvatnet og er også et symbol for identitet for såvel samer som andre i Hattfjelldal og Hemnes.

Roald Kristoffersen, førsteamanuensis ved Institutt for historie og religionsvitenskap ved Universitetet i Tromsø, understreker at bevisstheten om eldre tiders religiøse praksis er blitt tatt godt vare på i mange samiske miljøer. Kristoffersen advarer derfor mot å ta for lett på lokalbefolkningens oppfatning av et fjells hellighet.

Referanser:

Samiske hellige steder i dag, Jorunn Jernsletten

Tore Johnsen, Samisk naturteologi, UiT, 2005. 

Hege Dalen

Arrangør av Åpent møte om det hellige fjellet Kjerringtinden og planene om kraftutbygging.

Hattfjelldal

Følg på: Facebook

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags